Anmeldelse av Torkil Baden
Foto: L. Sundestrand
Begavet
De er dyktige de svenske bakmennene i denne nye Tryllefløyteversjonen. Bakerst på scenen sitter fire svenske folkemusikere, eller rettere sagt folkerockmusikere. To av dem har ansvar for den begavete utviklingen av Mozarts partitur.
Magnus Stinnerbom og Daniel Sandén-Warg fikk dessverre for liten oppmerksomhet ved teppefall på premieren fordi publikumsbegeistringen druknet i en malplasert prisutdeling til regissøren.
Taleproblem
Regissøren Leif Stinnerbom fortjener absolutt ros for sin nyskapende versjon med fine visuelle grep der koreografien spiller en stor rolle. Men det er den drivende musikken, som bærer dramaet der rokokkomusikken er blitt til springar og ganger.
Talescenene er like mye som i tradisjonelle oppsetninger av ”Tryllefløyten” et problem, og det problemet blir ikke mindre når de fleste på scenen definitivt ikke er skuespillere. Noen ganger blir det dårlig barneteater.
Månefruva. Foto: L. Sundestrand
Grep
Det musikalske grepet skifter. Det blir bedre og bedre jo mer de fjerner seg fra Mozart. Noen ganger holder de fast på Mozart, og noen ganger er han kraftig omformet. Det som er minst overbevisende på scenen er når Mozart beholdes i originaltapning med sine store sprang og gjennomsiktige stil.
Øyonn Groven Myhren som Ung Silja (Pamina). Foto: C. Jøssund
Men noen av sangerne, eller kvedarane, behersker også Mozart når han er på sitt mest krevende. Det gjelder Aasmund Nordstoga som Sarastro, her heter han Solsira, og først og fremst den virtuose Berit Opheim som Nattens dronning eller Månefruva.
Uttrykk
Det mest overbevisende er der de er friest fra originalen slik at det ikke blir folkemusikkakkompagnert Mozart, men et nytt uttrykk.
Forestillingen er omtrent like lang som den opprinnelige versjonen. Det er klippet og limt litt, men mesteparten av originalen er med, dog ikke de tre guttene.
Drakehoder
Mange husker nok Ingmar Bergmans filmatisering ”Trollflöjten” for tretti år siden med Mozarts tyske eventyr i Drottningholms barokkteater og med vekt på sterke og levende personligheter.
Nå er det tatt ett skritt videre med forflytning av det tyske eventyret til et nordisk miljø med drakehoder øverst i gildehallen og bunadinspirerte kostymer. Mozarts egyptiske guder Isis og Osiris er merkelig nok beholdt, men personene har heilnorske navn, og replikker og sangtekster er gjengitt på frodig nynorsk av Stein Versto.
Aasmund og Odd Nordstoga. Foto: S. Jøssund
Forfriskende
Den store publikumsfrieren i forestillingen er som ventet Odd Nordstoga som fuglefangeren Papageno, her kalt Fuglefanten. Han er ikke den beste sangeren, og den for øvrig gode mikrofonforsterkingen hjelper ham ikke godt nok. Men han gjøgler i reinlendertakt og gir et viktig bidrag til en forfriskende oppsetning.
Jeg skulle tro at Rikskonsertenes nordiske turne med norske sangere og svenske musikere vil bety mye for avmystifiseringen av opera i Norge.