Nå som The International Tussler Society er vekke til live igjen, skifter Morten Fagervik navn til Chickenchakin' Lolly Hanks Jr. og Kjell Martinsen blir til K.K. Karlsen. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
- Det tok av i fjor. Vi skulle bare være pubband i en uke, så ble det en liten turné. Responsen var utrolig artig, sier Håkon Gebhardt, Motorpsycho-trommisen som spiller banjo og gitar i Tussler.
Bandet startet da Gebhardt brukte honoraret for Motorpsycho-platen «Demon Box» (1993) til å kjøpe en banjo. For ikke å konkurrere med Motorpsycho-utgivelsen «Timothy's Monster» ble Tusslers debutplate gitt ut i dypeste stillhet i 1994.
- Det er ti år siden. Det var på tide å følge opp om ikke prosjektet skulle dø helt, sier Gebhardt i anledning bandets rykende ferske annenplate.
I fjor ble bandets debutplate gjenutgitt, og bandet øvde i anledning sine tolv konserter. Bandet tok mer form og tok seg selv mer alvorlig.
Trodde det var fleip
Det krever litt erfaring å lage country, mener Gebhardt.
- Da vi lagde den første Tussler-platen var vi unge og ferske. Nå er vi ti år eldre - og bedre. Vi har vært gjennom kjærlighetssorg, alkoholisme og selvmord, fleiper Motorpsycho-medlemmet, som ikke ble grepet av countryfeber før i 1991.
- Jeg hadde virkelig problemer med country. I den tiden var det raskest og høyest mulig som gjaldt for meg. Men så måtte jeg jobbe med et countryband som del av en lydutdanning. I løpet av fire måneder fikk jeg respekt for country. Å spille så enkelt, er egentlig vanskelig. Du merker at låtene sitter. Og at de virker; du blir virkelig sentimental.
Tusslers lydbilde falt først på plass med steelgitarist Kjell Martinsen, som på den første platen ble kreditert som Kjell Karlsen. Han ble oppringt av Tussler-medlem Lars Lien: Kunne han spille steelgitar på en plate med Motorpsycho-gutta?
Martinsen har spilt med musikere som Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel og vært leiemusiker for Gluntan og Postgirobygget. Han trodde ikke det han hørte.
- Jeg trodde det var en fleip. Det hadde vært typisk humoren til Lars, forteller Martinsen.
- Vi sto og smilte da han spilte i studio, men da vi hørte det etterpå ble vi alvorlige. Vi var solgt, forteller Morten Fagervik om da steelgitaren ble lagt til låtene.
Alternativ til Heidi Hauge
Gamlefar Martinsen mener på sin side at Tussler har grepet an countrymusikken i rett ende.
- Dere begynte å lete i upløyd mark. Jeg føler at jeg har vært med på å finne opp country en gang til. Jeg har spilt glatt-country. Dette er mer ekte, kjøtt og blod.
- Vi håper at folk får ørene opp for at det finnes noe annet enn Heidi Hauge og Shania Twain, det overproduserte, forklarer Gebhardt.
- Country er et isfjell hvor bare en tidel viser, og enda mindre her i Norge, mener Martinsen.
Den første Tussler-platen var lenge omgitt av en viss mystikk, siden den ble påstått å være filmmusikken til en obskur westernfilm. Gutta påstår hardnakket at dette ikke er tull og viser til ekstrasporet på DVD-en som følger med alle eksemplarene av «Motorpsycho presents The International Tussler Society».
- Prøv piltastene på DVD-spilleren, hinter de, og hevder at regissør Theo Buhara virkelig eksisterer, og at han skal skrive en bok basert på Tusslers nyeste utgivelse.
- Det blir en dårlig bok, i forhold til plata som er så bra, smiler Gebhardt.
Han forteller at Motorpsycho sikter mot å spille inn ny plate på nyåret. Men:
- Tar dette helt av, så prioriterer vi det.
- Drømmen er å selge i hele verden og varme opp for Allmann Brothers Band, røper Morten Fagervik.
Morten Fagervik i hønsehuset på Voll ¤h-Gård i Trondheim. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.