NRK Meny
Normal

Møter med mening

I Den nationale scenes forestilling «meet me» er det de direkte møtene mellom skuespillere og publikum som åpner stykket. Slike møter kunne det gjerne vært flere av.

Meet mee

Milad Farokh, Sulekha Ali Omar og Stian Isaksen

Foto: magnus skrede / Photography: Magnus Skrede

Karen Frøsland Nystøyl NY

Den nyeste satsingen til Dns UNG er Liv Heløes nye stykke om enslige mindreårige asylsøkere. Alene på et mottak i Norge, med livet på vent. Frykten for avslaget tynger dem hele tiden - og hva man skal fylle dagene med i påvente av myndighetenes avgjørelse?

Kabul

Den ene av de tre skuespillerne er hentet inn fra Dns’ samarbeidsteater i Afghanistan, Nationalteatret i Kabul. Det ble en større utfordring enn teamet på Den nationale scene kanskje hadde sett for seg.

For skuespiller Milad Farokh dukket ikke opp da prøvetiden skulle begynne. Det var alltid ett eller annet som ikke var i orden med papirene. Til slutt måtte en utsending for Dns reise ned for å hente ham. Etter to uker var han på plass.

Møter

Tross stykkets enkle, rene og tydelige oppbygning kunne det hatt godt av de to ekstra prøveukene.

Ikke alle handlinger er like tydelig motiverte, for eksempel. På samme tid er det en opplevelse av et stykke som ikke har satt seg helt, og en opplevelse av et stykke som er åpent og dynamisk og som kan endres i møte med et ungt publikum.

På premieren satt det voksne, presse og inviterte i salen. Det gir en annen dynamikk enn med et ungt publikum, sistnevnte kommuniserer gjerne på en annen måte med skuespillerne på scenen. Og oppstår det dialog mellom scene og sal i intime «meet me», kan dette bli et teaterstykke med mange viktige møter.

Døgn

Vi følger hovedpersonen, spilt av Farokh, gjennom et døgn på asylmottaket. Det blir et fortettet døgn der han dras mellom trangen til å treffe kjæresten (som har fått oppholdstillatelse og jobb), kompisen som drar ham med til byen, håpet, fortvilelsen, trangen til å ruse seg.

Og møtet med kjæresten, som blir helt spesielt. Skammen over ikke å kunne lese eller skrive, og hvordan skjule dette for omverdenen. Han er en grei kar, men orker ikke å ta seg sammen, slik kjæresten ønsker. Til det er tomheten for tyngende.

Bakgrunn

Stykket spilles på engelsk, og det gir «meet me» et realistisk preg. Både Farokh og kameraten, spilt av Stian Isaksen, gjør fine roller, men det er først og fremst Sulekha Ali Omar som skinner i «meet me».

Omar er den første med afrikansk bakgrunn som er utdannet ved ballettlinjen på Kunsthøgskolen i Oslo, og gjennom det drøye året hun har vært ved Dns, har hun rukket å markere seg og å vise en god utvikling som skuespiller.

Omar er i ferd med å bli en av Dns’ mest interessante scenekunstnere, og gjennom stykker som «Etnoporno» og «meet me» er hun i ferd med å markere seg.

Kombinasjonen av de tre skuespillerne, en med afrikansk bakgrunn, en afghaner og en nordmann som har hatt opphold ved Nationalteatret i Kabul, gjør at stykket har et spennende utgangspunkt i møte med publikum.

Blottstille

Spørsmålet blir om de klarer å kommunisere dette overfor publikum. Overfor en ukjent virkelighet er det lett å distansere seg når en sitter i salen. Derfor blir de direkte møtene mellom scene og sal viktige i et stykke som dette.

Det er først da stykket virkelig berører. Når hovedpersonen kommer bort og spør om å få låne en penn (han har mistet mobilen og må gi en viktig beskjed til kjæresten), og videre igjen må spørre noen i salen om å skrive beskjeden ned på lappen for ham (fordi han selv ikke kan lese og skrive), da oppstår det noe.

Slike berøringspunkter er viktige. Karakteren som spør om hjelp blir sårbar, og det blir på en måte publikum også. Først da tenker vi ”hva om dette hadde vært meg?”. Denne enkle handlingen rører ved noe viktig, det som oppstår når noen blottstiller seg. Det er et berøringspunkt som er gjenkjennelig.

Solbriller i Bergen

Og det er først og fremst via disse berøringspunktene, som det gjerne kunne vært flere av, vi nærmer oss tematikken i stykket. Hvordan er det å ha livet på vent?
Fine gitteraktige og bevegelige kulisser skaper ulike scenografiske konstellasjoner.

Videoprojeksjoner med hovedpersonens minner både fra flukt, men også fra det gode ved landet han har reist fra, vises under stykkets åpning. Bugnende tomater, fjellandskap med snø, en fryktelig båtreise han fremdeles har vonde minner fra.

Men han tviholder i håpet og bruker opp alle pengene sine på et par solbriller (enda det bare regner i Bergen). Det er et fint bilde på håp.

«Meet me» er et fint og viktig bidrag inn i ungdomssatsingen blant norske teatre. Det forsøker å ta aktuell tematikk på alvor. Lar publikum seg utfordre, kan stykket bidra til at det oppstår mange ulike møter.