Støynivået i britisk musikkpresse før Morrisseys tilbakekomst har vært høyt. Konsertene i vinter fikk panegyrisk omtale av så vel kritikere som fans. Nå er omsider Morrisseys første plate på sju år i butikken. "You Are The Quarry" er det beste han har gjort på mange år. Men Morrissey lever ikke opp til forventningene, som var enorme.
Morrissey er tilbake med låter som er bedre enn på mange år. Likevel innfrir han ikke helt, mener NRKs anmelder Arne Berg.
Verdens viktigste band - for noen
Det begynner bra. "America Is Not The World" er et anslag i stort format, musikalsk sett. Dessverre holder det ikke til mål. La oss rekapitulere.
Hver generasjon har sine helter. I populærmusikkens historie dukker det med jevne mellomrom opp en stemme som setter ord på det du føler akkurat der og da. For unge menn som nå er i slutten av trettiårene, var The Smiths det viktigste bandet i verden for tjue år siden. Sangen og albumet "Heaven Knows I’m Miserable Now" satte ord på et 80-tall hvor alt ellers handlet om å være vellykket og handle med aksjer.
Pop-poet
Fem år senere var det Nirvana som satte ord på fremmedgjøringen og fortvilelsen ungdom over hele den vestlige verden følte. Fem år før var det The Clash.
Ti år før det igjen var det The Who, med den ultimate generasjonslåten, "My Generation", som inneholdt Roger Daltreys angstskrik "I hope I die before I get old".
Men midt på 80-tallet var det sangeren og poppoeten Morrissey.
Selvmedlidenhet og frustrasjon
Morrissey var ubestridt frontfigur i The Smiths, som med betydelig selvironi og elegante verselinjer satte selvmedlidenheten og frustrasjonene til en hel generasjon unge briter til gitarpoppen fra Johnny Marr, den musikalske kraften i The Smiths.
Og som alltid, når et band blir ikoner i England, blir de også det i Norge. Dette er viktig å ha i bakhodet når Morrissey nå slipper sin sterkt forhåndsomtalte plate "You Are The Quarry", hans første på seks år.
Tilløp til popmagi
For unge menn som nå er i slutten av trettiårene, var The Smiths det viktigste bandet i verden for tjue år siden.
Siden Morrissey ble uvenner med gitarist Johnny Marr på slutten av 80-tallet, har han stadig rotet seg lengre inn i sin egen myte. Desperasjonen har vært den samme, men han har begynt å ta seg selv mye mer alvorlig enn han brukte å gjøre.
For oss som ikke knyttet vår egen identitet opp til Smiths-låter, var det humoren hans som gjorde ham spiselig. Kun unntaksvis klarte The Smiths å lage musikk som rørte ved noe under overflaten, noe ekte.
Og det er problemet også denne gangen. Låtene er bedre enn på lenge, bevares, her er flere tilløp til Den store poplåta, men bare tilløp. Det renner ofte ut i svulstige og nesten klisjefylte refrenger.
Politisk sutring
Morrisseys tekster er som alltid småfikse, av og til elegante, men stor poesi er det ikke.
Jeg mener, Morrissey som politisk poet? Han sabler ned det amerikanske politiske system på "America Is Not The World". Samme skjebne lider Storbritannia på "Irish Blood, English Heart".
Men låtene er faktisk bedre enn tekstene, som er banale, på feil måte. Gode politiske poplåter må gjerne være banale. Mange av de beste gjennom historien har vært det, for eksempel John Lennons "Working Class Hero" eller Woody Guthries "This Land Is Your Land", men skal du skrive låter i den klassen må du ha det politiske innholdet under huden og inne i hjertet på en måte som Morrissey mangler.
Det Morrissey har, er patos og inderlighet, som også kreves, men som ikke er nok. Han blir, enda en gang, en sutrepave.
Setter seg selv i sentrum
Da liker jeg ham mye bedre når han synger om seg selv, hvilket han stort sett gjør. Selvbildet hans er ofte mer preget av den offentlige og skandaleombruste Morrissey, enn mennesket som jo må befinne seg der inne et sted.
Men heldigvis: av og til bryter han gjennom overflaten, og da blir det magi. Det er særlig én sang på denne skiva som virkelig rører ved hjertene, hvor han står naken igjen. På sangen med den megetsigende tittelen "I’m Not Sorry" når han også opp mot sitt mest subtile som poet, Morrissey, men det hadde han nesten ikke trengt.
Verdt platen alene
"I'm not sorry" er hudløs og nesten resignert, både i form og innhold, og er en av hans største sanger noen gang. Den er faktisk verdt hele platen alene. Dessverre er den alene om å være det.
Og likevel! Likevel er det godt å ha ham tilbake.
Kulturnytt, NRK P2, 18. mai 2004