Regiduoen Ingri Midgard Fiksdal og Miriam Prestøy Lie er de første til å innrømme at den 33 år gamle science fiction-thrilleren er fullstendig uaktuell.
Men nettopp derfor mener de den er interessant. Som de sier: Stykket markerer på mange måter overgangen til dataalderen.
Og dette har de rett i: Frykten for at maskinene skal ta over jorden, finnes ikke lenger. Datamaskinene har allerede overtatt på flere grunnleggende områder. Vi frykter ikke maskinene, vi gir oss hen til dem.
Altså fikk Tor Åge Bringsværd og Jon Bing, forfatterne bak tv-serien, rett.
Marionetter i rommet
Gulvet på scenen i Molde er dekket av et tykt, brunt vegg-til-vegg-teppe. Over hele bakveggen vises video: fra de andre rommene på romskipet Marco Polo eller fra romskipets utsikt.
Bakveggen og projiseringene brukes aktivt gjennom hele forestillingen, og det oppleves som en naturlig del av scenerommet. Dette er en smart løsning, og senen oppleves aldri som rotete.
På høyre side av scenen står en kopi av romskipets forskjellige rom, og her spiller karakterene ut seg selv som minimarionetter i ulike situasjoner. Når noe skjer i et annet rom, spiller marionettene det ut, og dette igjen filmes og projiseres på bakveggen.
Det er morsomt, smart løst og skaper nye dimensjoner i forestillingen. Menneskene blir uendelig små, og verden rundt (inkludert teknologien de omgir seg med) blir uendelig stor.
I tillegg består scenografien av fem romlige former, som kan minne om kantede romhjelmer, og disse brukes som stoler, trommer, bord – og som hjelmer – alt det går an å bruke dem til. Igjen: smart.
Anmeldelsen fortsetter under videoen.
Godt samspill
På scenen står fem skuespillere, hver av dem eksperter på sitt område: biologi, lingvistikk, kjemi. Disse fem utplukkede har avsluttet et oppdrag i verdensrommet og er på vei hjem når de oppdager at noe ikke er som det skal.
De fem karakterene, kledd i gulgrønne arbeidsdresser, er godt jobbet frem. Forskjellene dem imellom blir tydelig, de er konsekvente og troverdige karakterer, og ikke minst utfyller de hverandre godt.
Det er lett å trekke frem Marte Mørlands komiske talent i denne sammenhengen, men det er først og fremst samspillet med de andre som gjør enkeltkarakterene gode.
Utdatert/aktuelt
De fem på scenen finner snart ut at det er en blindpassasjer blant dem, en biomat (biologisk datamaskin) har drept en av dem og erstattet den drepte med seg selv uten at noen av de andre har merket det.
Dette krimplottet er driveren i historien: Hvem av oss er den drepte? Alle mistenker alle, ingen kan stole på noen andre enn seg selv.
«Blindpassasjer» sier noe om hvor lett vi overgir oss til maskinene og utleverer oss selv til dem. Opplysninger om oss ligger igjen som spor over alt, på nettet og i maskiner, og det er vi selv som legger dem ut.
Der stykket er utdatert, er det likevel svært aktuelt. Når den ene karakteren ber alle svelge en mikrochip som vil kartlegge deres bevegelser og til slutt avsløre blindpassasjeren, handler dette samtidig om vår egen data- og nettvirkelighet.
Dette kunne vært enda grundigere behandlet på scenen i Molde, for det er en interessant problemstilling.
Samtidig er menneskene hele tiden i sentrum i denne forestillingen, samhold og medmenneskelighet er også viktige tema i «Blindpassasjer».
Lekenhet
Ingri Midgard Fiksdal og Miriam Prestøy Lie står som nevnt for koreografi og regi. Dette er duoens sjette forestilling, og de har høstet gode kritikker tidligere. Fiksdal/Lie benytter seg ofte av et lekent og surrealistisk scenespråk.
Hvor de vil hen denne gangen, er ikke tydelig hele tiden. Like fullt har de laget en underholdende forestilling, solid bygd opp, lekende og godt utført.
Teatret Vårt i Molde har dette året hatt to oppsetninger det virkelig har glimret av. Den ene er Tore Vagn Lids «Enron», den andre er denne.
«Blindpassasjer» er mindre grandios enn «Enron», men den er full av det institusjonsteatrene trenger: Lekenhet, ekthet og spilleglede.
SE OGSÅ:
Fra «Blindpassasjer». Stykket er fullt av lekenhet, ekthet og spilleglede, mener vår anmelder.
Foto: Teatret vårt
