NRK Meny
Normal

Mørk sorti for Ousdal

Det er mørkt og dystert på Nationaltheatrets amfiscene når Stein Winge regisserer Shakespeares Kong Lear.

King Lear på Nationaltheateret

Sverre Anker Ousdal har fått en rolle med store variasjoner som sin siste ved teatret. Her flankert av Heidi Goldmann (til venstre) og Ida Løken.

Foto: Leif Gabrielsen

Og mørkt og dystert skal det også være. Kong Lear er en av Shakespeares aller største tragedier, og det er et komplekst stykke.

Kong Lear merker alderdommen komme og har bestemt seg for å dele riket mellom sine tre døtre. Han skal bare sjekke hvem av dem som har størst kjærlighet til ham først.

Det skulle han ikke ha gjort.

De to eldste snakker over seg i falsk smiger, mens den yngste, Cordelia, kongens yndling, sier det som det er: Hun elsker ham slik en datter bør elske sin far, men ikke høyere enn hun vil elske den hun velger å dele livet med.

Dette er ikke godt nok. Kongen, først og fremst mottakelig for godord, raser. Han viser fra seg Cordelia og de to søstrene får dele landet mellom seg. Det viser seg raskt at han er den som har tapt når døtrene vender ham ryggen og det er duket for forræderi.

Tung og spent stemning

Sverre Anker Ousdal

Kong Lear i slitt og skitten joggedress, rødoransje topplue lånt av narren og et strå i hånden.

Foto: Leif Gabrielsen

Det høres ut som et eventyr fra starten: Det var en gang en konge som hadde tre døtre. Det ender opp mer som en lignelse av den kompliserte og mørke sorten. For her er det ingen det går godt for. Bare en står igjen med livet i behold ved teppefall.

Det er et enormt stykke som skal inn i Nationaltheatrets amfiformat. Mest gjør det med forholdet scene-sal, for nærheten her blir påfallende, nesten påtrengende.

Oppsetningen er preget av renhet og kontraster. Scenebildet er sort med en mengde brune og lite prangende dører. György Ligetis musikk setter en dyster stemning inn i det sorte.

Allerede fra starten er det lite å lure på, alt tilsier at dette ikke skal gå bra. Stemningen er tung og spent. Regissør Winge har laget en forestilling som er intens og nærmest uten dødpunkter.

Det er en reise inn i formørkelse der historien lar lite lys slippe gjennom. Men Winge har riktignok spandert på seg noen mer eller mindre vellykkede humoristiske hvileskjær.

(Teksten fortsetter)

Lørdag niende november går Sverre Anker Ousdal (69) på scenen for siste gang, som den mektige Kong Lear av William Shakespeare. Avslutningen blir ikke som han hadde tenkt seg. For fem år siden mistet han synet. 
Tilgjengelig i:
Verden
Første gang sendt:
NRK P2 09.11.2013 10:03
Siste gang sendt:
Serietittel:
Radiodokumentaren
Episodetittel:
Serietittel: Radiodokumentaren: Kong Sverre 09.11.2013
Varighet:
45 minutter
Seriebeskrivelse:
Dokumentarserie med fokus på mennesker og samfunn

Radiodokumentaren: Kong Sverre – et portrett av Sverre Anker Ousdal

Åpner et større register

Et sterkt skuespillerteam leverer mange gode scener. Av rollene må Jan Sælid nevnes i rollen som den forrådte, men overlevende Edgar. Kongen og Edgar er de to karakterene som gjennomgår størst endring og som dermed har mest å spille på.

Men mange av karakterene er typete på grensen mot karikatur. Det er ikke nødvendigvis en styrke for stykket. Men igjen: Sterke skuespillere skaper fine scener.

Stykket åpner seg likevel først når kongen forvises fra sine to døtre og begir seg ut sammen med sin kjære narr (Cordelia, spilt av Viktoria Winge). Kongens innsikt i situasjonen han har satt seg selv i, åpner opp for et større register hos skuespillerne, noe som føles som befriende etter landutdelingsseremonien forut.

Det er de karakterene noe (livet) står på spill for som gjør oppsetningen interessant. Kongen, fordi alt rakner for ham. Cordelia, fordi hun står last og brast med sin far – i forkledning. Og Edgar, som velger å gå under jorden og spille gal etter at broren har forrådt ham.

(Teksten fortsetter)

King Lear

Et sterkt skuespillerteam leverer mange gode scener. Av rollene må Jan Sælid nevnes i rollen som den forrådte, men overlevende Edgar, skriver anmelderen.

Foto: Leif Gabrielsen

Ousdal i joggedress

Sverre Anker Ousdal har fått en rolle med store variasjoner som sin siste ved teatret. Han går fra å være egosentrisk og majestetisk via ydmykende galskap og inn i fortvilelse. Finest er han når han og narren streifer rundt på egen hånd, Kongen i slitt og skitten joggedress, rødoransje topplue lånt av narren og et strå i hånden.

Det må nevnes at Sverre Anker Ousdal har det som må være teater-Norges mildeste og fineste smil. Og smile gjør kongen når narren mykner ham opp.

Forestillingen er fint lyssatt og lydlagt, kontrastfylt i landskapet, enkel og samtidig litt for full. I Shakespeares stykke er det åtte karakterer som kan sies å gjennomgå en viktig utvikling. Det rekker de ikke her. Det blir tett og fullt når kaoset bryter løs.

Kong Lear er en stor rolle å takke av med, og Sverre Anker Ousdal gjør det med verdighet. Kan hende skulle forestillingen gitt ham enda større plass slik at smerten han har påført seg selv ble tydeligere.

Kong Lear er en vemodig rolle og en vemodig sorti blant glitter, gull og grusomhet.