Debatten har utløst mange ulike holdninger og tematisk hatt en viss bredde. Likevel har den i mine øyne vært lite avklarende på sentrale punkter. Først og fremst fordi den har vært for personfiksert, i tillegg til at den er blitt sauset inn i populistisk kommersialitet og dyneløfting. Media – ikke bare populærpressen – har misbrukt en gylden chanse til å styre en viktig debatt inn under et større perspektiv. Det er ikke første gang at så skjer.
En debatt om monarkiet bør nemlig fastholde ett og bare ett tema: statsformens profil og funksjoner, dens positive og negative sider målt mot det formål den skal ivareta. De personer som er betrodd utøvelsen har krav på betydelig oppmerksomhet. Men i sentrum for vår interesse bør stå et stats– system og dets samlede betydning for vårt samfunn og vårt folk. Og like viktig: hvis man inntar en kritisk holdning til styreformen, må den konfronteres nøkternt og realistisk med mulige konkrete alternativer.
Et utvalgt knippe av fruktbare spørsmål ser derfor slik ut:
Hvordan fungerer – og har vårt monarki historisk fungert? Virker det som tilsiktet, og i hvilke sammenheng? Hvordan er forholdet mellom demokrati og monarki, hvordan skal vi oppfatte at kongeverdigheten arves mens demokratiske posisjoner besettes ved valg? Hvilken rolle spiller de kongelige for kongedømmet, og hvor går grensen som skiller deres privatliv fra deres offentlige virke? Hvilke andre styringssystemer finnes, aktuelle for oss, som ikke vil påføre oss større ulemper enn dem vi måtte ønske eliminert?
De er slett ikke enkle, slike spørsmål; det er vanskelig nok å stille dem noenlunde fornuftig, for ikke å snakke om å besvare dem.
Først en avklaring, kanskje overflødig, men likevel viktig for å avgrense vårt tema og gi det en bakgrunn. Monarkiet er en av de eldste politiske styreformer vi kjenner, med røtter tilbake til klassisk tid. Gjennom både antikken, middelalderen og langt inn i nyere tid dominerte først valgkongedømmet, siden arvekongedømmet. Den eneveldige kongen representerer systemets mest utviklede fase.
Denne ordning er for lengst tilbakelagt. Enevoldskongen har bare overlevd som institusjon i noen få stater i Midtøsten. Styreordningen i moderne forstand er ellers overalt hva vi kaller det konstitusjonelle monarki; betegnelsen dekker en statsform der monarkens posisjon er begrenset av en forfatning som igjen har sin basis i folkeviljen. Vårt objekt i dag er derfor det demokratiske monarki, og det eksempel vi skal kommentere er vår eget kongedømme.
Hør hele foredraget torsdag kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag kl. 7.03!
Thomas Chr. Wyller
f. 1922, dr.philos. Professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Fagområde: Moderne norsk politisk historie. Har bl.a. utgitt "Nyordning og motstand" (1959), "Frigjøringspolitikk" (1963), "Christian Michelsen" (1973), "Skal folket bestemme?" (1992), "Demokratiet og miljøkrisen" (1999). Wyller er P2-Akademiets mest benyttede foredragsholder, med syv radioforedrag siden 1994.