Bildegalleri: Magnus Uggla, Rockefeller 2002
Det var partytime på Rockefeller tirsdag. Med et stort innslag av svensker i salen inviterte deres 48-årige landsmann til en folkelig hitkavalkade gjennom sin like lange som brogede karriere.
Og fansen var med, fra starten med "Skandal bjotis" via "Hotta brudar" og "Fula gubbar" til den endelige avskjeden med "Ska vi gå hem till dig" 100 minutter seinere.
Sitter trygt
Selv om grunnidéen bak hans musikk har endret seg minimalt siden gjennombruddet i 1977 med det geniale ungdomseposet "Va ska man ta livet av sig för när man ändå inte får höra snacket efteråt", så har hans provoserende (om enn nokså ufarlige) utspill gjennom 25 år sørget for å plassere ham på en egen bajaspidestal i pop-Sverige.
Omdiskutert javel, men definitivt godt likt. Noe topplassering og 120.000 solgte av hans ferske, doble samlealbum "Klassiska mästerverk" forteller sitt klare språk om.
Det enkle er det beste?
Essensen i Ugglas musikk har alltid vært den effektive kombinasjonen enkel og melodiøs pop parret med like enkle som poengterte tekster.
De pubertale tekstene med enten småfrekt - og gjerne også smått sexistisk - innhold eller kyniske angrep på kjendiser som takknemlige skyteskiver, inviterer til skrålende allsang. Og like enkle som tekstene er også musikken, med et bastant komp som ruller fram i identisk lei fra låt til låt, og en harrygitarist som trøkker ut de samme riffene om og om igjen.
(Foto: Rune Johansen).
For det er ikke akkurat plass til nyanser og intrikate detaljer i Ugglas musikk. Det virker som om han tviholder på basisen i frykt for ellers å skremme vekk noen av festgjestene. Samtidig som han for å sikre seg ytterligere, kjører et utilslørt og kalkulert publikumsfrieri tvers igjennom hele showet.
Har grepet
Og det skal Uggla ha, som småfrekk rabulist og kommunisator har han et meget solid grep på publikum.
På Rockefeller klarte han å bygge opp en stemning hvor publikum knapt trengte å oppfordres til å bryte ut i
allsang, svinge med armer, hoie i kor, hoppe opp og ned og så videre. Musikken gir tilstrekkelig mange hint om hva som forventes, at de skjønner det uansett.
Og når Uggla snakker mellom låtene – og det gjorde han mange ganger – så er det nettopp med kalkulert snert og kynisk frekkhet som får publikum til å le når han i "Trubaduren" spøkefullt driter dem ut. Og ikke minst: får dem til å bli jublende og aktivt deltakende når småmobbingen rettes mot en kjendis som Tommy Körberg, som nok en gang fikk sitt pass og "rödvinsnäsa" påskrevet i paradelåten "Jag mår illa".
Vi mår illa
Men bak den folkelige entusiasmen hviler også en så sterk eim av kalkulert show at det ikke er fritt for at vi mår illa.
Det skurrer både i øyne og ører når en 48-åring framfører pubertale umodenheter som om ingenting er skjedd med verken ham eller musikken på 25 år. Testoteronsprengte låter som "Varning på stan" og "Kung för en dag" var sjarmerende den gang han kunne framføre dem som autentiske og humoristiske skråblikk på livet som unggutt. Det blir noe helt annet når de i 2002 framføres i 70-tallsdrakt av en 48-åring.
Hver til vårt
Så da Uggla, etter å ha blitt ekstatisk klappet fram to ganger, helt til slutt syngespør "ska vi gå hem till dig, eller ska vi gå hem til mig" blir svaret for vår del "åt vart sitt håll".
Men Uggla trenger ikke å bekymre seg, vi var omtrent de eneste som ikke ønsket å fortsette festen sammen med Magnus.