Frans Widerberg døde i dag, dagen før sin egen 83 års fødselsdag. Han sovnet fredelig inn i sitt eget hjem i Pilestredet i Oslo etter lengre tids sykdom.
Det er en svært markant skikkelse som nå har gått bort. Få kunstnere har vunnet en så stor plass i norske hjerter og hjem. Widerberg var en folkelig gigant. Gjennom et halvt århundre har han gjort seg bemerket i norsk kunstliv, som grafiker, maler og skulptør.
- Les også:
Widerberg debuterte i 1963, og fikk sitt endelige gjennombrudd i 1968. Allerede i 1977 fikk han æren av å være Festspillkunstner i Bergen. Året etter representerte han Norge på Veneziabiennalen.
Widerbergs kunstnerskap er interessant. Ikke bare bærer hans bilder med seg et mangfold av impulser fra norsk kunsthistorie, med inspirasjonskilder som blant andre Munch og Hertervig, de bringer også denne arven et stykke videre. Det må ha vært en ganske utpreget løfterik kunstner man så i Widerberg på 1960- og 1970-tallet. Med sitt figurative formspråk stilte han seg i opposisjon til tidens abstrakte tendenser, samtidig som han gjennom sin tydelig stilisering også åpenbart hentet inspirasjon fra disse impulsene.
Et av de mest karakteristiske trekkene ved Widerbergs kunst er bruken av primærfarger. Rødt, blått og gult. Dette valget av ubrutte fargevalører avdekker hans genuine interesse for fargenes lyskvalitet, deres prismatiske egenskaper. Tematisk dveler Widerbergs bilder i grenseland mellom et indre og et ytre landskap, der metafysiske og transcendentale overtoner felles inn i en solfylt natur.
Lyset er det bærende elementet i Widerbergs bilder. Dette kommer tydelig frem også i hans akvareller, men kanskje aller mest i hans glassmalerier, som man blant annet kan se på Kastrup lufthavn ved København. Lyset spiller ikke bare rollen som vesentlig virkemiddel, det er ofte også bildenes tema: I ett bilde representerer lyset kanskje livskraften og naturens vekstkrefter i et landskap overstrålt av solskinn. I et annet bilde gløder det som kjærligheten mellom to mennesker, eller det kan representere åndelig vekst, eller lengsel.
Widerberg er kjent for sine langstrakte skikkelser gjerne malt i silhuett mot sterkt motlys. Skikkelsene hans er ansiktsløse der de vandrer, svever eller galopperer ut av rekkevidde, alene eller sammen i sin heroiske ensomhet. Widerbergs bilder er uttrykk for en inderlig ambisjon om å gjennomskue og å formidle evige sannheter om virkeligheten.
«Hjernen vet og øyet ser. Jeg vil vite hva jeg ser, og se det jeg vet ...» har Widerberg skrevet. Her berører han et viktig tema som har opptatt mange kunstnere; nemlig hvordan tenkningen er knyttet til den kunstneriske prosessen.
Med Widerbergs bortgang har vi mistet en usedvanlig folkekjær og bredt anerkjent kunstner.
