Anmeldt av Jon Rognlien
Kanskje alle land trenger å ha minst en enfant terrible i kulturen, sånne sinnatagger som Thomas Bernhard – lynskarpe ordmestere som slynger ut sin nådeløse forakt over det lokale kulturlivet, de bornerte borgerne, den hyklerske partipolitikken, gjerrighet og grådighet, meningsløs brutalitet og altomfattende feighet. Italia hadde sin Pasolini, Frankrike har hatt mange: i vår tid Houellebecq, vi hadde Bjørneboe, og Østerrike har altså Thomas Bernhard, eller rettere sagt hadde, for Bernhard døde i 1989, 58 år gammel. Og han er ikke bare en enfant terrible: han er terribilissimo, en virkelig kulturell rampegutt.
Innen han døde hadde Bernhard utgitt et stort antall bøker, hovedsaklig små romaner, men også noe poesi og en god del dramatikk. Blant de viktigste verkene hans er debutromanen «Frost» fra 1963, barne- og ungdomsskildringene i fem bind, og «Gamle mestere» fra 1985. Akkurat nå er han høyaktuell i Norge fordi Nationaltheatret setter opp en dramatisering av et av hans aller giftigste skriftstykker, romanen «Trær som faller» fra 1984.
Over 20 bøker av Bernhard er kommet ut på norsk, i all hovedsak oversatt av Sverre Dahl. Dahls innsats i å formidle Bernhard (og mange andre tyskspråklige mestere) er et beundringsverdig oversetterskap, som er blitt behørig priset ved en rekke anledninger.
Etterlatt mappe
Boken «Mine priser» er et etterlatt skrift, en mappe med papir som lå igjen upublisert etter Bernhard, men åpenbart tenkt som en utgivelse. Selv om teksten gjerne kunne vært lengre, er det ikke noe uferdig over boka, bortsett fra at det kan virke som om han ikke har rukket – eller kanskje giddet? – å skrive om alle prisene han fikk. Men vi får høre om «Grillparzer-prisen», Industriforbundets hederspris, den østerrikske statsprisen, «Arbeidsgiverforeningens litteraturpris», «Den frie hansabyen Bremens litteraturpris», og så videre. Til sammen ni priser.
Bernhard forteller om sin reaksjon på å bli utnevnt, hvordan han reiser til utdelingsstedet, hvordan seremoniene arter seg, og gjerne om hva han vil bruke prispengene til og det som deretter skjer. Kostelige er skildringene av den gangen han får råd til å kjøpe seg sin første bil, kjører til Jugoslavia og skriver den underlige kortromanen «Amras», som kom ut i 1964, en bok Bernhard regner blant sine aller beste.
Den litterære innsatsen
«Mine priser» er ikke noe drøftende essay om litterære priser, ingen traktat som analyserer prispolitikk og sosiale nedslag i denne typen hierarkiserende virksomhet. Nei, det essayistiske overlates til leseren, det er vi som trekker linjene fra Bernhards tekst og kan tenke over dette gedigne teateret som utspiller seg rundt slike prisutdelinger og hvordan forbindelsen til den litterære innsatsen som skal prises, kanskje ikke er det viktigste.
Forfatteren nøyer seg med å fortelle hva som skjedde og hvordan han opplevde det, hvordan selve prisoverrekkelsen var arrangert med ustemte strykekvartetter, oppblåste notabiliteter, taler og festivitas, og han må stadig minne seg selv på prisbeløpet, de mer eller mindre store pengesummene, for å klare å føle glede over å bli omfavnet av mennesker han egentlig bare har forakt til overs for – disse selvgode, ukyndige skrytepavene som kanskje mest av alt er ute etter å sole seg i den rabulistiske forfatterens kulturkapitalistiske glans.
Høyrøstet og melankolsk
Dette er morsomt. Bernhards fiksering på penger og hva han kan bruke dem til – og hva han faktisk bruker dem til – setter ham selv i en såpass lite edel posisjon at den forakten han øser utover sine omgivelser blir lett å svelge. Og slik er det vel egentlig med hele Bernhards høyrøstede verk: inne i all den velformulerte og treffende utleveringen av menneskesamfunnet ligger det en beksvart melankoli og utlevering av forfatterens eget skjøre selv. De barske taktene i teksten evner både å gjøre leseren klok, lattermild og grenseløst trist.