NRK Meny
Normal

Mesterverk

Hun gir ikke ut plater for ofte, men når Oumou Sangaré åpner munnen for å synge, stopper verden opp. 13 år etter forrige studioplate vender Oumou Sangare tilbake i triumf.

Oumou Sangaré på en scene i Portugal i 2007.

Oumou Sangaré på en scene i Portugal i 2007.

Foto: Bunks / Wikimedia Commons

Oumou Sangaré: «Seya»

Oumou Sangaré: «Seya».

Foto: Albumcover

Hva kan man egentlig si? Det er 16 år siden Oumou Sangaré ga ut den fullstendig banebrytende cd-en «Ko Sira» – platen som feide afropoppen til Salif Keita og Mory Kanté til side og markerte et helt annet Mali på det musikalske verdenskart.

Denne anmelder har ennå ikke helt kommet over «Ko Sira». Den stakk dypere og kom meg nærmere enn noe annet jeg hadde hørt fra Vest-Afrika til da, og er fremdeles en av mine aller kjæreste plater.

Utrolig nok er det 13 år siden sist hun ga ut en cd her oppe i nord. Årets verk heter «Seya», og Oumou Sangare er bedre enn noen gang.

Andre tradisjoner og toner

Da Oumou Sangare kom, først i en bølge, var det den maliske regionen Wassoulou som stakk hodet frem, med helt andre tradisjoner og toner enn det man fant i hovedstaden Bamako og nord i Timbuktu. Kvinnene førte an, med en stillferdig gyngende og sterkt tradisjonsbasert musikk som samtidig handlet om svært alvorlige ting: Flerkoneri, omskjæring, vold mot kvinner; Oumou Sangare sto i spissen for en hær av damer med noe på hjertet.

Formidable Oumou, nesten to meter høy, sto uredd frem som selve talskvinnen.

Og likevel. Dét hadde lite med saken å gjøre. Det som overbeviste, og som nå igjen overbeviser, er musikken. Oumou Sangare har fremdeles en gudbenådet stemme som feier alt annet til side og sier – hør her!

Mytisk status

Nå er det ikke sånn at Oumou Sangare har sittet stille i de 13 år som har gått siden forrige utgivelse. Hun har sluppet en jevn strøm av kassetter i Mali, og fått en nærmest mytisk status i hjemlandet. Dessuten har hun turnert heftig.

Jeg fikk selv oppleve henne i sin fulle velde for fem år siden, og formatet er, både på scenen og på denne nye platen, det det alltid har vært: Kora, den store vestafrikanske harpen, sammen med en rekke andre eldgamle vestafrikanske instrumenter, samlet i en ring rundt henne, stjernen. I bakgrunnen fire korister som alltid svarer på hennes oppsang. Vuggende musikk med djupe røtter i Malis solbrente jord og en trygghet i avleveringen som inviterer deg inn i musikken i stedet for å bare vise seg frem.

Oumou kan være funky og hun kan være urgammelt tradisjonell. Hun kan være mild og hun kan være stor i kjeften. Men først og fremst setter hun stemmen sin i deg og fyller rommet du er i. Et mesterverk fra Oumou Sangare. Igjen.