Blandingen av pedal steel gitarer, feler og sanger om livets harde realiteter kan bli for mye for mennesker som helst ser at livets dramatikk holder seg innenfor to permer.
Femten år bak murene
Sett med slike øyne kan Merle Haggards ”Sing me Back Home”, en sang om en dødsdømt på vei mot avretning, virkelig være fellende bevis.
Men Merle Haggard vet hva han snakker om. Han satt nemlig virkeig i San Quentin på slutten av femtitallet. Og han sang for en dødsdømt medfange.
Merle Haggard ble i 1956 dømt til å tilbringe femten år i San Quentin, etter at han og to kompiser prøvde å rane en restaurant.
I en scene som høres ut som om den er hentet ut fra TV-serien USAs Dummeste Kriminelle, trodde de tre, for anledningen svært overforfriskede ranerne, at klokka var tre på natta.
Trioen åpnet restaurantens bakdør og oppdaget til sin store
overraskelse at lunsjserveringen var godt i gang. Klokka var halv elleve!
Oppvokst i en togvogn
San Quentin satte punktum for Merle Haggards kriminelle løpebane. Han ble født nitten år tidligere, i 1937, i Bakersfield, California, av foreldre som hadde forlatt Oklahoma under den såre depresjonen.
Haggard vokste opp i en ombygd togvogn og faren døde da han bare var ni år gammel. Under oppveksten bar det inn og ut av forbedringsanstalter og ungdomsfengsel.
Som tolvåring fikk han en gitar av en eldre bror og begynte å kopiere sine store countryidoler, Hank Williams, Bob Wills og senere Lefty Frizell.
Rett kjøl
I San Quentin Prison satt Merle på første rad og opplevde Johnny Cash opptre, men det var et møte med den dødsdømte forfatteren Caryl Chesman som fikk Haggard på rett kjøl, og som startet prosessen som førte til at Haggard knappe ti år senere var USAs mest betydningsfulle og fremgangsrike countryartist.
Tidlig på 60-tallet slapp han ut, fikk seg en straight jobb og begynte å synge på barene rundt, Bakersfield, der artister som Wynn Stewart og Buck Owens hadde skapt et nytt, tøft countrysound.
Et alternativ til Nashvilles stadig mer polerte countrypolitan. I løpet av noen korte år var Owens og Haggard de ledende eksponentene for det såkalte Bakersfield-soundet, i moderne tid videreført av Dwight Yoakam.
The Strangers
Haggards første store hit het “My friends are gonna be strangers”, og like etterpå ga han bandet sitt navnet The Strangers.
Derfra startet han en uovertruffen rekke med 37 topp ti hits på rad! Inkludert flere som tok for seg hans tid som fengselsfugl.
Mest notorisk er kanskje ”Okie from Muskogee”, et antihippieopprop fra det klart hippifiserte året 1969, I ettertid har det kommet frem at ”Okie” ikke var ment så reaksjonært som det ble oppfattet.
I 1972 ble Merle Haggard gitt full pardon av Californias daværende guvernør, ingen ringere enn Ronald Reagan.
Haggard holder fortsatt koken, og nytter monumental respekt blant mange generasjoner countrysangere og låtskrivere, ikke minst for sin konsekvente solidaritet med arbeidsfolk
