Merkevare med sjel

Vakker utstilling om et av Nordens viktigste motefenomener.

”Marimekko: Mote og Design” Kunstindustrimuseet (Nasjonalmuseet) Oslo, frem til 9. mai 2010.

I går åpnet utstillingen Marimekko: Mote og design på Kunstindustrimuseet, som tar oss med gjennom det finske motekonseptets historie, gjennom blomstringstider så vel som nedgangsperioder.

Marimekkos fargerike og stormønstrede uttrykk er i dag elsket og omfavnet av svært mange. De organiske stripene så vel som valmuemønsteret er blitt reprodusert på alt fra omslag på skrivebøker, lagringskasser til vesker, smekker og dokumentmapper. Vi makter knapt nok å skimte friskheten motivene en gang hadde. Det er derfor fint å gjenoppfriske hukommelsen, og få et glimt bakenfor spinoff-produktene, og se hva Marimekko opprinnelig var.

Det begynte med en spøk

Det finske designeventyret oppsto faktisk nærmest ved en tilfeldighet. I 1949 startet ekteparet Viljo og Armi Ratia den lille tekstil- og voksdukfabrikken Printex. De forsynte et uthungret Finland i etterkrigstiden med vakre, fargeglade, og ikke alt for kostbare interiørtekstiler. I 1951 fikk Armi Ratia den ideen at hun for spøk ville holde en liten motevisning som markedsføring av deres produkter.

Marimekko-kjole

Kjole 'Ionnen takki', design Vuokko Nurmesniemi, 1959-60.

Foto: Marianne Siebke / NRK

På motevisningen, som fant sted i en av de finere restaurantene i Helsingfors, viste de enkle plagg sydd sammen for anledningen. Det hele ble en kjempesuksess og resulterte i konseptet Marimekko. Navnet var en omskrivning av Armi, koblet sammen med det finske ordet for kjole, ”mekko”.

Kvinnefrigjørende klær

I begynnelsen var Marimekko et konsept rettet mot kvinner, med et klart kvinnefrigjørende tilsnitt. Armi Ratia ansatte unge, ambisiøse kvinnelige designere som Maija Isola og Vuokko Nurmesniemi, som begge har blitt stående som lysende stjerner i designhistorien. De var opptatt av å skape klær som understreket kvinnens personlighet, i stedet for å fremheve kroppen, som et oppgjør med den objektiviserende tendensen som i stor grad preget motebildet. Klærne skulle være praktiske og gode å bevege seg i, men Marimekko la også grunnen for en ny, fargerik og avslappet eleganse.

Arkitektskjorten

Marimekko-kjole

Kjole 'Lanketti', design Annika Rimala, 1964.

Foto: Marianne Siebke / NRK

Utstillingen som fyller de tre rommene i første etasje i kunstindustrimuseet er smakfullt og enkelt ordnet med nærmere 40 utstillingsdukker plassert på podier fordelt over de ulike rommene. Her kan vi beundre og gjenkjenner de ulike mønstrene og kjole-, tunika- og skjortefasongene. Vi finner blant annet den såkalte arkitektskjorten designet av Numesniemi i 1956. Skjorten var i utgangspunktet beregnet for både menn og kvinner, men ble særlig populær blant kunstnere, akademikere og arkitekter, som verken fant seg til rette i dress eller hippieklær. Armi Ratia selv brukte ofte skjorten, som offisielt har navnet Jokapoika. I dag er piccolomønsteret som pryder den, mye brukt i håndklær så vel som toalettmapper.

I tillegg til plaggene, er også veggene i utstillingen prydet med over 30 frodige og vakre stofflengder.

Stilsignatur

Opplevelsen av utstillingen er sterkt nostalgisk, i tillegg er det spennende å se Marimekkos velkjente uttrykk i et historisk og kronologisk perspektiv. Det blir tydelig at konseptets ubestridelige styrke, ligger i det at man disse 60 årene hele tiden har holdt fast ved en særpreget stilsignatur, samtidig som man har latt seg forme av tidens skriftende tendenser, både innenfor en kunstnerisk og en kommersiell sfære.

Abstrakt ekspresjonisme

På femtitallet aner vi den abstrakte malerkunsten som en viktig inspirasjonskilde Dette ser vi for eksempel tydelig i Nurmesniemis berømte organiske stripemønstre Rötti, - der de klare fargetonene som delvis flyter over i hverandre, minner om den glødende, meditative kvaliteten som preger Mark Rothkos malerier.

Pop og ”Flower Power”

Mønsteret Unikko av Maija Isola

Valmuemønsteret Unikko av Maija Isola, 1964.

Foto: Marianne Siebke / NRK

Marimekkos 60-tallsdesign har klare pop-kvaliteter med inspirasjoner hentet fra NASAs romferder, med sirkler og psykedeliske mønstre, men det er også i denne fasen Maija Isola lager sitt udødelige valmuemotiv, som knytter seg til FlowerPower-estetikken. Liknende ting ser vi også på 70- og 80-tallet, før man på 90-tallet begynner å dyrke en retroestetikk, og dermed tar opp igjen 50 og 60-tallsmønstrene.

Inspirerende næringseventyr

Utstillingen, som er laget i samarbeid med Designmuseum i Finland, tilbyr en rik estetisk opplevelse, samtidig som den byr på en solskinnshistorie om et kvinnelig næringseventyr.

Noe av det som griper oss ved denne utstillingen er dessuten at den viser oss den historiske opprinnelsen til et viktig fenomen i dagens motebilde.

Kulturstrøm

  • Brenner for pressefrihet

    Selv har TV2-reporteren Kadafi Zamanhan kjent på rasisme og trusler her til lands, og vold og arrestasjon på jobboppdrag i utlandet, forteller han til NRK-programmet Drivkraft.

    Kadafi Zaman
  • LaBoeuf gjør comeback

    Den amerikanske skuespilleren Shia LaBoeuf gjør suksess på kino med den selvbiografiske filmen «Honey Boy». LaBoeuf spiller rollen som sin egen eksentriske far, mens en ung gutt spiller ham selv. LaBoeuf var barnestjerne i Disney og har senere blitt verdenskjent med Transformers-filmene. Superstjernen var i ferd med å trekke seg helt fra film, men skrev så filmmanus om sitt eget liv da han var innlagt på politipålagt avrusningsklinikk.

    Filmplakat for Honey Boy, skrevet av Shia LaBoeuf
    Foto: Amazon
  • 3 norske nominert til IMPAC Dublin

    Matias Faldbakken, Geir Gulliksen og Lars Sveen er nominerte til IMPAC Dublin Literary Award 2020. Det er bibliotek over hele verden som har nominert 159 bøker, som må være utgitt på engelsk. Faldbakkens roman «The Hills» har en servitør som hovedperson og har fått tittelen «The Waiter» i engelsk språkdrakt. Geir Gulliksen er nominert for «Story of a marriage» («Historie om et ekteskap»). Lars Petter Sveen har omskrevet bibelhistorier i «Guds barn», som heter «Children of God». Prisen består av €100,000 og ble første gang utdelt i 1996. Tidligere vinnerne er blant andre Per Petterson, Orhan Pamuk og Michel Houellebecq. Kortlisten vil bli offentliggjort 2. april neste år.