"Stakkars mann!" smiler Nils og rister på hodet. Karin stirrer vantro på ham. Hva er det han snakker om?
"Han kommer nok aldri til å stole helt på henne igjen. Så du hvor mistenksom og utilpass han oppførte seg hele kvelden?" fortsetter Nils.
"Hvem da?" spør Karin.
"Thomas, så klart! Og jeg kan for så vidt skjønne ham. Beate oppførte seg ganske merkelig hun også, særlig da hun hilste på Gjert. Man skulle nesten tro at hun kjente han fra før!"
Karin er ør i hodet av forvirring. Innbiller Nils seg virkelig at det er Beate som har et forhold til Gjert? Eller prøver han å fritte henne ut. Gi henne sjansen til å tilstå? Hun snur seg og går sakte inn i stuen igjen. Der finner hun frem sigarettpakken som hun har gjemt på toppen av skapet. Hun får heller lufte ut før ungene står opp i morgen. Akkurat nå er nervene hennes i helspenn. Hun tenner en sigarett og tar et dypt drag av den.
Nils går bort til barskapet og finner frem to glass. Heller opp to rause konjakker og setter seg i sofaen.
"Kom og sett deg, kjære" sier han og klapper lett på setet ved siden av seg. Karin setter seg ytterst på kanten av sofaen. Hun tar imot glasset han rekker henne, og ser ned i det.
"Skål" sier Nils. "Skål for oss og alt det vi har sammen, Karin". Karin kjenner at tårene presser på. Hvorfor gjør han dette? Kan han ikke heller skjelle henne ut? Han må da ha skjønt hva som foregikk her i kveld? Å leke med henne på denne måten er direkte ondskapsfullt. Nervene hennes tåler det virkelig ikke. Da er det bedre å få alt ut i det åpne og ta sin straff. Hun stålsetter seg.
"Nils, det er noe jeg må fortelle deg……"
"Nei", sier Nils, og ser på henne med et underlig, trist blikk. "Jeg vil gjerne si noe først". Han reiser seg, går bort til peisen, og står der et øyeblikk med ryggen mot henne og hodet lett bøyd. Når han snur seg igjen, ser hun at besluttsomheten og gløden fra tidligere på kvelden er tilbake. "Jeg er lei for at jeg har vært så fraværende i det siste" sier han. "Jeg kan bare skylde på jobben. Jeg har vært altfor oppsatt på å få den forfremmelsen, og har glemt de viktige ting i livet. Du, ungene og samholdet vårt. Det er det eneste som egentlig betyr noe". Karin ser ned, vet ikke hva hun skal svare. "Jeg innser at dere har kommet i annen rekke i det siste, men det er det slutt på nå" fortsetter han. "Du skal vite at jeg setter deg og samlivet vårt svært høyt, Karin. Jeg elsker deg, og jeg vil aldri la noe komme mellom oss. Uansett!"
Karin vet ikke om hun skal være lettet eller fortvilet. Nils ønsker tydeligvis ikke å snakke om det som har skjedd. Bare feie det under teppe og gjemme det bort! Karin innser at hun også vil fortsette ekteskapet. Gjert hadde vært et feiltrinn! Det var spenningen, og behovet for anerkjennelse og oppmerksomhet som hadde drevet henne i armene hans. Aller helst ønsket hun jo å finne tilbake til den følelsen sammen med Nils igjen! Men kunne de fortsette å leve sammen med en slik løgn mellom seg? Ville ikke utroskapen hennes bare tære på forholdet deres over tid, til det endte i sorg og fortvilelse? Uten å se på ham sier hun forsiktig:
"Jeg er mer bekymret for Thomas og Beate. Tror du han noen gang kan tilgi henne?" Et øyeblikk er det helt stille i rommet. Karin synes hun kan høre sine egne hjerteslag. Så trekker Nils pusten og svarer:
"Han har tilgitt henne. Det vil bare ta litt tid å glemme det". Et hulk unnslipper Karin og hun reiser seg og går inn i armene hans. Han er virkelig en god mann, og hun vet at de sammen må prøve å få forholdet til å fungere. Kanskje kan de snakke om dette om noen år når de har fått det litt på avstand. Eller kanskje ikke? Akkurat nå lar hun bare lettelsen og takknemligheten skylle over seg ……..
På vei hjem i drosjen, legger Beate hodet på skulderen til Thomas og lukker øynene. For en kveld! Hun er sliten, og urolig for Karin. Hvordan Nils hadde reagert da de to ble alene, ville hun helst ikke tenke på. Det var ikke noe hun kunne gjøre for Karin akkurat nå, men hun ville ringe henne i morgen og tilby sin hjelp og erfaring. Beate kryper nærmere Thomas. Hun priser seg lykkelig over å ha slik en snill og tilgivende mann….
Thomas stirrer stivt fremfor seg på den møtende trafikken. Innvendig er han fortsatt i fullt opprør. Den mannen var utrolig! Hvordan i all verden hadde han klart å holde masken så godt hele kvelden? "Skål for det lykkelige ekteskap!" du liksom. For noe tøys! Han hadde vært helt sikker på at denne gangen skulle han få se Nils vakle. Miste beherskelsen og legge den perfekte lille drømmeverdenen sin i ruiner. Men utrolig nok hadde han klart seg gjennom kvelden uten å lage noe oppstyr. Thomas kjenner at et skrik av frustrasjon presser på. Før eller senere skulle han nok finne noe som kunne tørket av ham det selvgode fliret. Kanskje han skulle ta en prat med en viss illeluktende sosialklient likevel...
Skrevet av
Merete Fjeld