Mer enn en jente

«Some people think little girls should be seen and not heard, but I think: Oh bondage! Up yours! 1-2-3-4!»

Sint jente

Illustrasjonsbilde.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

I det siste har jeg gått rundt og følt meg som en sint feministisk pønkerjente. Spesielt de gangene jeg ender opp i heftige diskusjoner med menn. Jeg føler at jeg må jobbe mye mer for å bli tatt på alvor, og det skal ikke mye til før jeg får en sarkastisk latter klaska i ansiktet mitt, og at jeg på den måten omtrent blir kastet i båsen ”dum blondine” (enda jeg ikke er blond).

Det får meg til å undre på hvorfor det er slik. Har det med den personen jeg er å gjøre og måten jeg argumenterer på? Eller er det på grunn av kjønnet mitt?

- Ikke bli hysterisk nå

Nå vil kanskje noen tenke at jeg overreagerer, men for Allahs skyld, jeg er jo ikke dum. Jeg vet når jeg ikke blir behandlet på rett måte, og man merker lett om noen har en arrogant holdning til en.

På grunn av dette har jeg sett meg nødt til å forandre måten jeg snakker på. I stedet for å si ”jeg føler” må jeg si ”jeg mener”, og jeg må senke stemmen min, for med en gang jeg hever stemmen min vet jeg at jeg vil bli oppfattet som hissig eller hysterisk, noe jeg hadde sluppet om jeg hadde hatt en mørk mannestemme (bare å kaste seg i whiskeyen og X-antall sigaretter, så er jeg der).

- Slutt å være så jentete a'!

Det må også være en grunn til at yrker der flertallet er kvinner tjener mindre enn mannsdominerte yrker. Læreryrket har for eksempel sunket i status samtidig som det har blitt flere kvinner i jobben. I gamle dager var det hovedsakelig menn som var lærere. Man trenger ikke å være en rocket scientist for å skjønne sammenhengen.

Det virker som om man med det å være kvinne automatisk får lavere status, og det synes jeg er, med fare for å høres ut som en skikkelig jente, utrolig teit! Det bringer meg til min neste frustrasjon; det å være såkalt ”jente-jente”.

Man hører aldri noen kalle noen for ”guttete”, men ”jentete” er det nok mange kvinner som har opplevd å bli kalt for. Jeg kan ikke under noen omstendigheter se for meg at det skulle være en kompliment. Det har ført til at det å være, eller bli sett på som, jente-jente, har blitt min største angst.

Jeg mener, jeg er kanskje en kvinne, men jeg er jo først og fremst et menneske.

Les flere blogginnlegg her: Namras blikk

Kulturstrøm