"Menneskenes barn" visualiserer menneskehetens langsomme undergang. Den er svart, og viser nedrighet under fatteevne. Men egentlig formidler den juleevangeliet.
Regi: Alfonso Cuarón. Med: Clive Owen, Julianne Moore, Michael Caine, Claire-Hope Ashitey, Charlie Hunnam, Chiwetel Ejiofor
Året er 2027 og et barn blir født inn i et helvete på jord. Det er 18 år siden forrige fødsel. Menneskene har mistet forplantningsevnen. Krybben er tom og hestene bites. London er sliten og humanismen er forvitret.
Verdens yngste menneske, som er 18 år og noen få måneder, dør av å skrive autografer, indirekte i hvert fall. Han ble aggressiv av den pressede celebritetsrollen.
Verden er avblomstret. Men Storbritannia vegeterer på rester og noen ideer fra fortiden om nasjon og sivilisasjon og sånn. Det militariserte regimet kaster ut alle fremmede.
Aksjonistene i Human Project er definert som terrorister. De jobber med å skjule den høygravide kvinnen som skal føde menneskehetens redningsmann. Hun er svart og har ikke lovlig opphold.
Langsom undergang
Det er litt vakker musikk tilbake i det post-kulturelle samfunnet. Og det er juleevangelium og håp i overtonene i selve beretningen. Ellers er "Menneskenes barn" en godt visualisert langsom undergang. Mye minner om et sent utviklingstrinn av noe som vi i vår tid og virkelighet ser innledningen til. Det skremmer. Men nedrigheten er under fatteevne og trenger derfor ikke dypt inn. Det veldig svarte oppleves teoretisk.
Filmen er amerikansk, men ser engelsk ut med Clive Owen, Michael Cane og andre briter i de vesentlige rollene. Den er regissert av den allsidige form-eksperimenterende mexicanske filmskaperen Alfonso Cuaròn.
Kulturnytt, NRK P2, 7. desember 2006
