Av:
Leif Ekle
«Menneskemerket»,
Pax 2005
Oversatt av Tone Formo
I to år etter at en misforstått bemerkning førte til beskyldninger om rasisme, har den jødiske professoren og tidligere rektor ved det vesle Athena College, Coleman Silk, forsøkt
å skrive historien om seg selv og uretten som ble ham til del. Han kan ikke lenger kontrollere sin egen livssituasjon. Full av raseri, frustrasjon og forakt overfor alt som gikk galt for ingenting og alle som vendte ham ryggen, gir han opp å skrive selv. Han ber i stedet sin venn Nathan Zuckerman lose leserne gjennom den intrikate og spennende historien om Coleman Silks liv og alt som traff ham og dem han knyttet seg til.
Selv tar mannen på 71 avskjed fra jobben, han etablerer et forhold til Faunia Farley, en kvinne på 34 som ikke har noe tilbake annet enn minner om og konsekvener av det livet har budt henne. Jeg skylder forøvrig å gjøre oppmerksom på at dette hovedsaklig foregår i 1998, ikke bare i Viagraens tidlige blomstringstid, men også det året da store deler av verden engasjerte seg i Bill Clintons ikke-verdenspolitiske eskapader i Det ovale rommet.
Alter ego
For vante Philip Roth-lesere, er det neppe overraskende at Nathan Zuckerman er mannen Roth kaller på når Silk gir tapt overfor sin egen historie. Zuckerman entret Roths bøker som et slags alter ego allerede i 1974; i «My Life As a Man». Nå trekker han på årene, er operert for kreft i prostata og kan bare se langt etter vennens viagrale utbytte av de sene årene.
Men fortelle vil Zuckerman. Viljen blir ikke mindre i det han mot slutten av handlingsforløpet forstår hva Coleman Silks hemmelighet består i - og hvilket mesterstykke han har gjennomført som har klart å holde på hemmeligheten. Silk; berømt for sin innsikt i og formidling av antikkens dramatiske verker er slett ikke den han gir seg ut for å være. Eller kanskje er han det allikevel?
Etiske og moralske vurderinger
Med utgangspunkt i Roths jødisk-amerikanske ståsted blir «Menneskemerket» en utforskning av det amerikanske klasse- og rasesamfunnet, fra mellomkrigstiden og frem til våre egen tid. Det er lett å glemme at det svært lenge etter krigen ble skilt mellom svart og hvit med stor selvfølgelighet - i skoler, i det offentlige rom. Leseren tvinges med i noen etiske og moralske vurderinger som langt fra gjør tankevirksomheten lett. Vi lærer enda en gang at hunder ikke udelt skal skues på hårene - og med Colemans søster Ernestine; at vi bare kan kontrollere våre egne liv opp til en viss grense.
Kulturnytt, NRK P2, 25. juli 2005
Lyd og video
Se også