Utdrag fra foredraget:
Hva tenker jeg i dag? Var Knut Hamsun nazist? Og - skrev han også nazistisk skjønnlitteratur? Svaret på det første spørsmålet er et klart og rungende ja. I artikler, taler og brev ga Knut Hamsun en sterk og uforbeholden støtte til de fascistiske og nazistiske partier, til Mussolini, Hitler og Quisling. Og han ble ikke forledet, verken av Marie eller sin sviktende hørsel. Døvheten var politisk mer enn fysisk.
Når det gjelder det andre spørsmålet - om Knut Hamsun skrev nazistisk skjønnlitteratur, blir mitt svar et like klart nei. Hamsun er ingen politisk-ideologisk programdikter. Hvis han hadde vært det, ville hans forfatterskap ha vært stein dødt for lenge siden.
Ingen spor av anti-semittisme i romanene
Vi finner lite eller ingenting av anti-semittisme, brutalitet eller drømmen om ”Lebensraum” i hans diktning. Romanfigurene hans er, som han selv sa til professor Langfeldt, "splittet og oppstykket, ikke gode, ikke onde, men begge deler, nyanserte, skiftende i sit Sind og i sine Handlinger". Og - la han til: "slik er utvilsomt jeg selv." Klokkejøden Papst i Landstrykere er ingen krokneset karikatur, men generøs og varmhjertet i all sin troløse gesjeftighet: "Han kunne røres umiddelbart av et godt ansikt og helt se bort fra sin egen vinding", skriven Hamsun.
Eventyreren og løgneren August får forsonende trekk når han begynner å leve under Hamsuns penn. Dikteren viser storsinn og overbærenhet når August skal veies: "Han var uvitende og derfor uskyldig, en stridsmann for menneskenes oppkomst selv om det endte i meningsløshet og undergang." Det lyder nesten som en selverkjennelse.
Reaksjonær
Hvis jeg med ett ord skal karakterisere Hamsuns grunnholdning til samfunn og kultur, må det bli: reaksjonær. Jeg tror han dypt og inderlig lengtet etter en livsform som var i ferd med å forsvinne: bondens enkle liv. Industrialiseringen er syndefallet, og med det kommer forfallet - sosialt og moralskt. I Markens Grøde finner vi forsøket på å skape en Edens have - før syndefallet:
Vokser her intet? Her vokser alt, Mennesker, Dyr og Grøde. Isak saar. Kveldssolen skinner på Kornet, det stritter ut fra hans Haand i Bue og synker som en Guldryft i jorden. Der kommer Sivert og skal harve, siden skal han rulle, så harver han igjen. Skogen og Fjeldene staar og ser paa, alt er Høihet og Velde, alt er Sammenheng og Maal.
Denne sammenhengen blir borte, også på Sellanrå, når den nye tid rykker inn og Isak kommer heim med slåmaskin:
Han er så hemmelighetsfuld, han vil være i skjul. [Var det ikke to andre som også skjulte seg etter syndefallet?] ... Saken er: Han kom jo med denne tredje nyhet fra Bygden idag, og den er større enn de andre, den er umåtelig, han har gjemt den borti skogkanten. Der står den, surret, i sekkestrie og papir, han avdekker den og det er en stor maskine. Se, den er rød og blå, vidunderlig, med mange tenner og mange kniver, med ledd, med armer, hjul, skruer, en slåmaskine. Han står med en uhyre skarpsindig mine og gjenhusker fra begyndelsen til enden den bruksanvisning som handelsmannen har lest opp for ham, han fester en stålfjær her og en bolt der, så oljer han over hvert hjul og hver revne, så ser han hele verket over. Aldrig har Isak opplevet en slik stund."....... "Saa kjørte de, Farn kjørte. Brr! sa maskinen og feldte gress. Guttene efter, uten noget i hendene, uten at arbeide, ...
"Uten noget i hendene" lurer fristelsene, det er et varsel om lettsinn og lediggang, om frihetens fristelser.
Og det er her det moderne mennesket kommer inn, det fremmedgjorte, desillusjonerte, splittete, motsetningsfylte. Mennesket med de uendelige muligheter til å slite seg løs, skape seg selv. Som en August:
Han, en gold Løskar og Landstryker, som slepte Røttene efter sig fra Land til Land og visste ikke av noget andet. Aldri Mor og Far, aldri et Bord at samle sig om, aldri en Grav at hegne, aldri Fædrelandets Gudsrøst gjennem Sindet. En Maskin konstruert for Utvendigheter, til Industri og Handel og Mekanik og Penger. Et Liv, men ikke en sjel ...
(Men livet lever)
Og var ikke Hamsun selv en slik vandrer, fra Hamarøy til byen, fra Norge til Amerika, fra sør til nord - og tilbake igjen, fra hotellværelse til hotellværelse. Slepte ikke Hamsun også "Røtterne efter sig"?
Hjemløshetens verden
Knut Hamsun opplevde den moderne verden som kaotisk og splittet. En verden med hjemløshet og maskespill, der det meste var noe annet enn det ga seg ut for å være. Menneskene i den moderne verden reiser, men reisen er en flukt som ender i tomhet og lede. Personene er ute av stand til å forklare sin egen gåte. De har ingen fast kjerne, men oppløser seg i en serie muligheter. Nagel reiste rundt med en fiolinkasse, men da hotellpiken Sara en dag fikk se under lokket var der ingen fiolin, men skittentøy, skrivesaker og noen papirer. Og likevel spilte Nagel fiolin.
Det er denne hjemløshetens verden Knut Hamsun skriver oss inn i. Men det er en verden han forakter og hater, og som han forsøker å komme vekk fra. Han flykter tilbake til jorda, til naturen, til det enkle liv slik han trodde det var før syndefallet.
Når Quisling og Hitler tilbyr å overkomme splittelsen og hjemløsheten, da svarer den politisk blinde og døvhørte Hamsun ja. Han - en av de mest sammensatte av alle det 20.århundres store diktere - sier ja til den enkleste og mest brutale av alle løsninger: diktaturet og ensrettingen. Den moderne verden som han ikke greidde å skrive sammen i sine romaner, skulle Quisling og Hitler tvinge sammen under solkorsets faner. Ingen ville ha vært mer mistilpass med å leve i en slik verden enn nettopp Knut Hamsun.
Noen har pekt på at det var outsideren i ham som stemte for Hitler. Han ville gå imot de mange også her, stå alene, kjenne forakten fra godtfolk. Til slutt - som sin romanhelt Nagel, da han grep fiolinen, "gjorde han pludselig nogen gruelige Strøk, et desperat Hyl, en Jammerlyd saa umulig, saa oprørende at ingen visste længer hvor det bar hen, ..." (Mysterier) Ja, kanskje det også.
Hvorfor lar vi oss fascinere?
Hva består Knut Hamsuns storhet i? Hvorfor fortsetter han å fascinere generasjon etter generasjon? Hvorfor skrev en rekke av verdens største forfattere - Maxim Gorkij, Thomas Mann, Stefan Zweig, Franz Kafka, Hermann Hesse, Ernest Hemingway, Henry Miller, Isaac Singer - for å nevne noen - at det var Hamsun som var deres læremester?
For meg blir svaret: språket. Hans enestående evne til å forføre og fortrylle, opplyse og omskape. Og hva er vel diktning om det ikke er virkeligheten uttrykt i et språk? Når Knut Pedersen i En vandrer spiller med sordin karakteriserer Lovise Falkenberg slik: ”Hendes Øine staar som to Lykter ved Indgangen til en Varieté”, da ser vi Lovise Falkenberg foran oss. Og når Rosa et sted bryter alle grammatikalske regler og utbryter: ”En mand jeg elsket, skulle jeg omkomme med ømhet,” da aner vi hva som skjuler seg i Rosas hjerte. Dette er noe mer enn ”språklige lykketreff”, det er magi.
Hør hele foredraget torsdag 12. mai kl. 13.03 eller lørdag 14. mai kl. 7.03 i P2!
Inge Eidsvåg
er forfatter og tidligere rektor ved Nansenskolen.