Biff Malibu rocket til the bitter end. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
Av Stian Fjelldal.
Se flere bilder fra Gluecifer-konsertenBiografi Gluecifer
Slik lyder den enkle dom etter onsdagens konsert på Samfunnet i Trondheim, men det kunne like gjerne vært en oppsummering av bandets 11 år lange karriere som avsluttes i disse dager med fem gjenstående konserter i Trondheim, Bergen, Oslo, Tromsø og New York.
Begynnelsen på slutten
Opptredenen på UKA 2005 bekreftet det mange har hatt mistanke om – at Gluecifer gir seg mens de ennå har masse å gi.
Før bandet kom på scenen ble vi servert et nostalgisk tilbakeblikk i form av et lysbildeshow som
Captain Poon lar det stå til. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
oppsummerte de elleve årene med cover, plakater, live- og backstagebilder.
Pangåpning
Så smalt de i gang med ”Automatic Thrill” fra det kritikerroste 2004-albumet med samme navn, og dermed var tonen satt.
Biff & co. akter å gå ned med flagget til topps, og leverte et fyrverkeri av en rockeparade. Det er på ingen måte uvanlig kost. Gluecifer er (snart var) kanskje Norges beste liveband. Men onsdagskvelden ble likevel noe utenom det vanlige.
Avslutter i USA
Vi fikk høydepunkter fra hele karrieren, i tillegg til mindre kjente låter, blant annet ”Gary O'Kane”, som ble gitt ut på EP’n med samme navn, og som også havnet på albumet ”Gluecifer & The Hellacopters - Respect the Rock America”. Den kom ut i USA i 1999 og ”Gary O'Kane” kommer helt sikker til å bli en hit når bandet avslutter avskjedsturneen på Hard Rock Cafe i New York 28. oktober.
- Mere, mere!
Etter litt over en time sa de takk for seg, men publikum hadde på ingen måte fått nok og ropte dem inn to ganger. Det er deilig å se et band som får folk til å gå bananas.
Manglende gjennombrudd
I 2002 ga Gluecifer ut albumet ”Basement Apes”, det første på en stor, internasjonal label. Synd at det store gjennombruddet uteble. Det hadde kanskje fått dem til å holde på noen år til. En av låtene på albumet er ”Easy living”, bandets kanskje største hit.
Blant de store
Det ble kveldens siste ekstranummer. Låta har omtrent samme dynamikk som en hel konsert med Gluecifer, og refrenget kuliminerte i rungende allsang fra de ca. 2000 frammøtte. Det var som om det plutselig gikk opp for dem at de sang sammen med "Glu" for siste gang, og dro til ekstra for å gjøre ære på et av Norges aller største rockeband.
”I'm done with the easy living”
”I'm done with the words I'm saying”
”I'm done with the road I'm walking”
Bare fire konserter igjen nå. Kan en avskjed gjøres bedre enn dette?