Med sin klokkereine og uttrykksfulle trompettone CD-debuterer nå 28-åringen fra Vestfold med ECM-plata The Door. Men hvor vakker kan en jazzplate være før den blir kjedelig?
Opptaket fra Rainbow Studio sist september låter praktfullt, og de åtte Mathias Eick-komposisjonene er himla vakre. Formmessig er de relativt like: Svære kurver med lyttende tenksomhet som langsomt stiger mot et dramatisk høydepunkt, for så å legge seg rolig til hvile igjen. På sitt beste kan strekkene anta symfoniske dimensjoner og bringe tanken til Mahler, andre ganger får vi assosiasjoner til Chopins sørgemarsj eller til Bachs koraler og faktisk også til Arvo Pärts minimalisme.
Imponerende
Mathias Eicks trompet skinner og snakker til oss gjennom alle registre, med imponerende slitestyrke og tonekontroll. Medspillerne Jon Balke ved tangentene og Audun Kleive på trommer vet å bygge oppunder, svare tilbake og utfordre bandlederen. Det var med disse to at Mathias Eick holdt sin takkekonsert i New York da han mottok den internasjonale prisen, og vi som opplevde det følte vel ikke noe savn av flere instrumenter.
Kulturkollisjon
På plata The Door har imidlertid Eick utvidet gruppa med bassist Audun Erlien, uten at det forandrer så mye. Iblant virker det faktisk som om bassisten er overflødig og ikke helt vet hva han skal gjøre. At i tillegg Stian Carstensen er hyret inn på steel gitar, blir for meg uforståelig. Jeg opplever country-instrumentet som et meningsløst fremmedelement, og etter hvert som en distraherende og irriterende kulturkollisjon.
Maniert følsomhet
Det smitter også over på den totale musikkopplevelsen, og jeg begynner å lure på hvor vakker en jazzplate egentlig kan være før den blir kjedelig. For når det emosjonelle budskap stadig er det samme, hjelper det ikke at temaene er forskjellige. Hvor blir det av temperamentet, lekenheten, dristigheten, viriliteten? Etter fem nummer er min tålmodighet på bristepunktet, men heldigvis kommer da en rytmelek som gir meg noe å bite i, før musikken igjen senker seg ned i det jeg nå opplever som maniert følsomhet og skjønnhet.
Intet smil
På ECMs vis er CD-heftet ordfattig, til fordel for stramt regissserte sort-hvitt portretter av musikernes gravalvorlige ansikter. Her er det ikke plass for smil eller musikalsk spøk, og humoristen Stian Carstensen er da heller ikke avbildet. Kanskje sier det noe om platas problem.
