NRK Meny
Normal

Mat for Monsen

Programmene med Lars Monsen er ikke sanne turopplevelser - de er drømmer, skriver Halfdan Bleken i ukens P2-kommentar.

Lars Monsen
Foto: NRK

Kommentar: Halfdan Bleken
Foto: NRK

Førstkommende tirsdag avsluttes den svært populære TV-serien med Lars Monsens villmarks-tur på Nordkalotten her i NRK. Denne, etter alt å dømme, råsterke 45-åringen med utvasket caps og ustelt hår som filmer seg selv mitt i trynet mens han prater og koser seg under de verste forhold: Med beinet i klemme under en tung hundeslede i den ene øyeblikket, eller røskende av seg en brukket tå-negl i det neste.

Nediset skjegg i ett program, full av mygg og knott i et annet. Vi har vel hørt om slikt før, men hva han er laget av, forblir allikevel en gåte for oss som vet litt om turlivet.

- For svevende og diffust

Monsen, han prater på, og går på. Inn i stadig nytt terreng både i naturen og i det offentlige rom. I denne uken opptrådte han i NRKs Bokprogrammet. Et program som regnes som ganske freskt og spenstig i litteraturkretser, men som med Lars Monsen som deltager plutselig fremsto som ikke så rent lite highbrow. Monsen fikk brenne bål som vanlig, og uttalte seg om oppleste eksempler på moderne lyrikk og skjønn-litteratur. Det meste ble for ”svevende og diffust” for ham, som han uttrykte det.

Kulturkollisjonen ble enda tydeligere da den svenske forfatterinnen Kerstin Ekman i en annen del av Bokprogrammet skulle definere hva en skog er. Kerstin Ekman la seg på skogbunnen og pekte på himmelen: ”När träden står i en ring, då är man i en skog”, sa hun. Hvoretter hun kom seg fort på bena, ettersom det hadde regnet, og var vått på bakken.

Lars Monsen skyr ikke våt bakke, og han trenger ikke samtidskunstens nærsynte undersøkelser av egne virkemidler. Han vet når han er i en skog. For ham er en skog en skog og en øks en øks. Han trenger ikke å undersøke hvordan den er laget, produsert og definert for å kunne skaffe seg kaffebål.

Monsen på vidda, du og jeg i sofaen

Før jul så jeg et TV-intervju med Monsen der programlederen spurte: ”Hva er det som fascinerer oss ved det du driver med?” ”Alle har en drøm om dette”, svarte Monsen. ”Har vi?” sa programlederen med dressjakke og sølvslips. Monsen lot temaet falle, men jeg tror han har nokså rett. Om ikke alle, så veldig mange nordmenn har en drøm om villmarksliv i ensomhet. Bare deg å bikkja og fiskestanga, liksom.

Lars Monsen og hunden Foss

Bare deg å bikkja og fiskestanga, liksom.

Foto: Lars Monsen / NRK

En drøm som slår ut i full blomst der foran TV-skjermen, men som har atskillig dårligere vekstforhold stilt overfor realitetene. For med sine programmer skummer Monsen fløten for oss andre. En halvtime med Monsen på Finnmarksvidda, der man selv er godt parkert i en sofa med tak over hodet og mere til, er nemlig ikke det samme som å krysse vidda selv, på egen hånd.

Et udyr kalt "kulde"

Jeg har gått mange villmarksturer i årenes løp. Det første problemet med dem er lidelsen. Mellom Monsens stille vann, spennende dyreopplevelser og vakre solnedganger ligger det mye smerte. Verst er kulden. Og da snakker jeg ikke om sludd og dagsregn sommerstid som er ille nok. Vinterkulden i Norge er som et udyr som konstant angriper deg, og som du aldri kan vende ryggen til dersom du lever under åpen himmel.

Da jeg var soldat i Troms i sin tid, opplevde jeg 48 minusgrader en natt og mange kuldeperioder rundt 30-40. Å slå leir i mørke i dyp snø med en hesteavdeling, som den jeg var i, under slik forhold, er en egen opplevelse. Det uendelige antall stålspenner og frosne knuter som fins på hesteseletøy og som du ikke kan klare uten å ta av vottene for eksempel. Og så AG-en med sitt våpenstål når du skal lade og skyte. Det er ikke kulde. Det er pur smerte når stålet setter tennene i fingrene dine. Det glemmer man aldri.

Og heller ikke all svettingen. Det er ingen barnelek for en gjennomsnitts-nordmann å bære 30-kilos ryggsekk hverken i terreng eller andre steder. Hverken på ski eller til fots. For det er det du trenger, skal du klare deg på egen hånd i skog og mark.

Kjedsomhet og ensomhet

Det mest alvorlige minuset med villmarksturene er imidlertid at de oftest er så kjedelige. ”Hva tenker du på når du går der?” ble Monsen spurt i TV-intervjuet. ”Vann, is, veivalg, kveldsmat”, sa Monsen. Som sagt, jeg forstår ikke hva mannen er laget av. For slike temaer blir jo fort uttømt. Jeg klarer ihvertfall ikke å snu og vende på en brødskive og en rullesteinsur i det uendelige.

Og så begynner tankene å flakke isteden. Med skam å melde må jeg innrømme at jeg har vært på mange fjell- og skogturer der jeg i høy grad ikke har vært på turen. Isteden har jeg vært alle mulige andre steder: Tankene har gått til andre turer, feks. til Paris, Toscana, Utrecht, Venezia i mangel av annen føde enn skituppenes ensformige gnisling foran meg dag etter dag. Men så må jeg også innrømme at når jeg så har vært på disse andre stedene igjen, ja, så har jeg tenkt tilbake på gnistrende vidder og mørke skoger. For også i vakre kontinentale storbyer fins det kjedsomhet - og ensomhet.

Det man lever på av fantasier i slike kjedsommelige stunder, det er det gullet som i ettertid vaskes ut av alt det grus og sand som alle turer utgjør. Når det gjelder villmarksturer: Orrfuglspillet i solrenningen, spøkelsesaktig nordlys, kvinandens plystrende flukt i kveldsmørket, alvedans på et skogstjern, sjørokk i havgapet, vidda i gnistrende solskinn, fosserøyk og trostesang en sommernatt.

"Oppdiktede historier"

Og slike destillerte, gyldne øyeblikk er det Lars Monsen serverer oss med sine programmer der han står på skuldrene til legendariske naturskildrere som Mikkjel Fønhus og Helge Ingstad. Den første forresten en fiksjonsforfatter som Monsen dermed ifølge ham selv ikke kan ha særlig sans for. ”Jeg er ikke så gla i oppdiktede historier”, som han sa på TV.

I såfall har Lars Monsen altså strengt tatt heller ikke helt sansen for seg selv. For programmene hans, de er ikke sanne turopplevelser. De er drømmer. Drømmer som appellerer i høy grad til den norske puritanismen som vi alle tross alt fortsatt har et snev av. Dels den siden av denne puritanismen som handler om å speke sitt eget kjød, men mest av alt om å kunne legge alt bak seg, bli fri - om paradiset og om frelse. For folk flest er slike drømmer utopier. Bortsett fra for søyle-helgener, og kanskje for villmarkingen Lars Monsen.

Lars Monsen
Foto: NRK

Kulturstrøm

  • Springsteen i Netflix

    Bruce Springsteen opptrer for tida i New York med einmannsshowet «Springsteen on Broadway», der han syng, spelar og fortel historier frå livet som artist. I går offentleggjorde Netflix at ein innspelt versjon vil bli å finne på strøymetenesta i desember, skriv Billboard. Stykket er basert på Springsteens sjølvbiografi, og gjer stor suksess på Broadway.

    Bruce Springsteen, Granåsen
    Foto: Stein Lorentzen / NRK
  • Kaptein Sabeltann-park i Karibia

    Investorer har kjøpt et stort landområde i Den dominikanske republikk der en ny temapark for Kaptein Sabeltann – Captain Sabertooth – skal bygges. Det bekrefter Terje Formoe til Fædrelandsvennen. Temaparken skal inneholde et hotell og to-tre piratskuter, og målet er at den skal være ferdigstilt vinteren 2021/2022. Kristiansand-firmaet Pirate Adventure Group AS (PAG) har betalt 15 millioner dollar for landområdet. Firmaet har også kontrakt med Formoe om utvikling av én temapark i Mellom-Amerika og en annen i Nord-Amerika. (NTB)

    Terje Formoe
    Foto: Elise Rønnevig Andersen / NRK
  • Skryt til «Mission Impossible»

    Den nye «Mission Impossible»-filmen, som delvis er spelt inn i Noreg, får skryt av internasjonal presse. Det skriv VG. Rolling Stone Magazine, Los Angeles Times og Entertainment Weekly er blant dei som rosar filmen. Scena der Tom Cruise heng og dinglar utfor Preikestolen får mykje merksemd. Men Noreg er ikkje nemnt i filmen; fjellplatået er lagt til India.

    MISSION: IMPOSSIBLE - FALLOUT
    Foto: Paramount Pictures