Stemmen er fascinerende mørk, men høres glad ut. Selv med et helt hav imellom oss.
- Om jeg er lykkelig? Jeg er glad for å være i live. Det er vel kanskje det som er å være lykkelig? Jeg våkner hver morgen med håp og med et ønske om å fortsette å leve, sier hun og høres formelig munter ut.
Mary Gauthier har hatt et turbulent liv, og skrev sin første sang 35 år gammel. Foto: Promo.
Det er også det hun vil fortelle lytterne sine, som blir stadig flere: At selv om livet er vanskelig, er det verdt det. Vi skal alle slite, streve, oppleve smerte. Så lærer du noe av det, du har ikke noe valg egentlig, og den prosessen kaller Mary Gauthier rett og slett for vakker - selv om den er vond.
- Det vakre er at livet er ment å være vanskelig for oss alle, det er noe vi deler, ingen er alene om det. Hadde det bare vært meg, hadde jeg tatt livet av meg, sier hun rett ut, og nå er hun mer nedpå.
Sterkt om nåde
På samme måte er sangene hennes både vakre og vonde. «Mercy Now» heter fjerde skiven hennes, i tittelsporet synger hun om hvordan vi alle kan trenge litt nåde nå.
- Det er nattmusikk. Bra til levende lys, eller når du kjører langt langs en ensom vei, sier hun, og sier det er et hvitt menneskes blues, med røtter i country. Amerikansk rootsmusikk, skapt i turbulente møter mellom ulike krefter, akkurat som landet den kommer fra.
Tekstene er sterke, og forteller om mye levd liv. Mary Gauthier har virkelig vært der. Gitt vekk av en mor hun aldri kjente, og adoptert inn i en mistilpasset familie, et vilt barn som stjal biler, ruset seg, som var på sitt første avrusningsopphold da hun var 15 og tilbrakte 18-årsdagen i fengsel.
Filosofi
Hun kom seg opp igjen, og av alle ting nesten gjennom fem års filosofistudier i hjemstaten Louisiana. Men misbruket fulgte henne, og hun stakk rett før eksamen, til Boston i nord, der begynte med matlaging! Etter kokkeskole ble det egen restaurant, kalt Dixie Kitchen, og hun kom seg etter hvert vekk fra drinkene og dopet for godt.
Sin første sang skrev Mary 35 år gammel. For i motsetning til ikke helt få kolleger klarer hun ikke å skrive og drikke. Det første albumet, oppkalt etter restauranten hun drev i 11 år, kom i 1997. Siden har det gått oppover, bare oppover. Nå bor hun i Nashville, Tennessee, og både kritikere, musikkjournalister og bransjekolleger har fått øynene opp for henne.
- Nå lever du av det eneste du ikke har studert, musikk?
- Jeg har studert musikk, men ikke på noen skole. Jeg studerer låtskrivere, jeg elsker sanger. I bokhylla bak meg står tekstene til Bob Dylan, Leonard Cohen, alt av Johnny Cash, Woody Guthrie. Men Hank er mannen, sier hun, og mener han som het Williams til etternavn.
Gudelinjer
- Jeg ønsker å bli en del av det familietreet, en historieforteller i folk- og countrytradisjonen. En slik en som stjeler hjertet ditt med historiene sine, sier Mary Gauthier, og mener filosofistudiene kommer til nytte. Filosofi handler simpelthen om språk, mener hun; en måte å leke med ord på og finne nye og bedre måter å stille de samme, evige spørsmålene på - likevel uten å svare.
- Jeg ser parallellen når jeg som låtskriver leker med ord.
Skjønt leker; når Gauthier skriver sine sanger, er det hardt arbeid. Av og til er hun der. «God lines» - gudelinjer - kaller hun låttekster når de treffer det beste.
- Da kommer slike setninger som virker som de alltid har vært der og alltid vil være der. De kommer gjennom deg, ikke fra deg. I begravelsen til en av låtskriverveteranene i Nashville, Harlan Howard, siterte de noe han hadde sagt: «Han skriver låtene, jeg holder pennen», forteller hun.
Med heltene
Howards enke har gitt henne låtmaterialet hans å jobbe videre med, ting han skrev ned på servietter og lapper. Han er ikke den eneste helten hun får jobbe med, selv om de andre er mer levende:
Mary Gauthier får nemlig spille med heltene sine også. Norgeskonsertene skal hun gjøre i april, etter først å ha turnert i England med gode, gamle Willie Nelson.
- Er det din tur nå til å bli berømt?
- Musikken min gjør arbeidet. Er den bra nok, så går det. Og jeg jobber hardt.