Pinlig stemning
Maten var enda ikke helt ferdig, så de satte seg rundt salongbordet i stua.
"Beate, kan jeg få litt hjelp fra deg på kjøkkenet" sa Karin over skulderen. Hun var allerede på vei dit. Stemmen hennes var spe, som om hun må presse frem ordene. Karin var ikke sen med å følge etter, med drinken i hånden.
Tilbake satt en stum, likegyldig Nils, en smilende Thomas, en likblek Gjert og ved hans side en høygravid kvinne blant tre menn. Eva smilte, stemningen var merkelig, hun var ikke helt sikker på hva hun trodde. Hun kikket forsiktig bort på sjefen til sin mann.
"Utrolig hus dere har, skikkelig flott altså" Stemmen hennes var lys. Nils blunket og satte blikket i henne. Han måtte hente seg inn.
"Mange takk, det er faktisk nesten hundre år gammelt. Bygget av min oldefar før første verdenskrig. Han var i skipsindustrien, og hadde råd til det." Stemmen til Nils var silkemyk. Han innså det selv, og var fornøyd med hvor konsentrert og fattet han hørtes ut.
Thomas satt smilende tvers over bordet for Eva og Gjert. Nils var på god gli og snakket i ett om sine forfedre og foreldre. Nå og da stilte også Gjert spørsmål.
"For å holde samtalen i gang" tenkte Thomas. Han moret seg over svettedråpene som dannet seg på Gjert sin overleppe. Når de ble store nok, var han klar med en kjapp håndbevegelse, og tørket dem bort.
Kvinneprat
Karin stupte ned i ovnen. Forkleet var knyttet stramt rundt kjolen. Hun dro ut steken.
"Hva skal jeg gjøre?!" På stemmen hørtes det ut som hun hadde mistet alt. "Jeg vet ikke om jeg klarer dette. Så du ansiktet til Nils. Jeg tror han vet det, eller INNSÅ det der og da" Hun skjøv steken tilbake i ovnen. Den var ikke helt klar enda. Hun reiste seg opp og snudde seg. "JA, hva sier du" Beate viste ikke helt hva hun skulle si. Hun følte med Karin, samtidig var hun sjeleglad det ikke var henne i samme situasjon.
"Jeg vet ikke hva jeg skal si. Du tror ikke kanskje det er lurt å bare fortelle sannheten. Si det som det er. Nils er jo en voksen ansvarlig mann. Det hadde sikkert gått bra.
"Jeg vet ikke." Hun var nesten på gråten.
"Hør Karin" sa Beate, hun var litt lei av all masinga fra Karin om problemene hennes. "Hvis du elsker denne mannen så høyt betyr det at du ikke lenger elsker Nils? Det nytter ikke leve i et falskt ekteskap over lang tid. Det er ikke sunt for noen, det." Beate la litt trøst i stemmen, og strøk Karin over armen.
"Jeg vet det," hun så i gulvet "men grunnen til at jeg gjorde dette i første omgang er at jeg elsker ikke Nils slik jeg gjorde. Det er over, tror jeg. Vi er så forskjellig. Vi er blitt så forsjellig. Erotisk sett er alt vel og bra, sexen og alt det der, men det holder liksom ikke i lengden. Kanskje jeg burde fortelle alt. På den andre siden burde jeg kanskje bare gjøre det slutt med begge to. Ser ut som han har løyet om kona iallfall." Hun kikket opp på Beate.
"Jeg vet ikke, men jeg må komme meg ut i stua før de andre begynner å lure."
Farlige tanker
"Der har vi jo en av dere, trodde nesten dere hadde forlatt det synkende skipet," lo Nils.
"Synkende skip, hva mente han med det?" tenkte Beate, hun klarte å presse frem et skjevt smil.
"Vel, nå kan vel jeg ta meg en tur etter noen sigarer til oss mannfolk" Han spratt opp av stolen. "Du kan sitte her" sa han til Beate. Hun satte seg, og ga Thomas et hardt blikk. Hvordan kunne han holde det skjult for henne.
Nils gikk som i transe til soverommet. Det var der han oppbevarte sigarene. Han tok dem frem ved spesielle anledninger. Denne aftenene kvalifiserte i den kategorien. Følelsen av svik og ydmykelse var ubeskrivelig. Skrytt hadde han gjort, skrytt av forholdet deres. Alt var bare en falsk virkelighet. Han hadde sett det i øynene hennes. Det var utilgivelig. Med en gang viste han det. Hun var utro.
Han løftet ned sigarene. Hvorfor han gjorde det viste han ikke. Ikke tenkte han særlig over det heller, men tok også ned revolveren fra skapet. Den lå bak sigaresken, han stappet den i buksa bak på ryggen. Tilsynelatende upåvirket kom han tilbake til stua med sigaresken. Maten var klar.
De satte seg ned rundt spisebordet. Hvert ektepar på hver sin side av bordet. Det gikk ikke lang tid før Karin reiste seg. Alvoret i øynene hennes var nok til å stenge munnen på de andre fem.
"Jeg har noe jeg vil tilstå…." begynte hun.
Nabostøy
Kråkeslottet lå på en fin, avsidesliggende tomt. Litt utenfor byen, og de verste byggefeltene. Det fantes allikevel naboer. De fleste av dem av sorten som ikke tenker på penger som et begrenset gode. Nils og Karin kjente de fleste i området, men bare en av naboene bodde så nært at man kunne se huset fra kråkeslottet. Det var gamle fru Mikkelsen.
Som hun ofte gjorde, satt fru Mikkelsen ved vinduet sitt. Også akkurat denne kvelden ektefellene Nils og Beate hadde besøk. Hun satt der og strikket, med tv’en på. Herr Mikkelsen var for lengst gått bort. Det moret henne å titte bort på naboene. Det skjedde som regel ikke så mye, men hun hygget seg. Ga henne følelse av ikke å være helt alene. Denne kvelden skjedde det mer enn hun kunne håpe på. Til å begynne med så hun bare skygger gjennom vinduet, masse armer som beveget seg. Folk som fôr frem og tilbake foran vinduet. Hun syntes hun hørte skrik, men hørselen var ikke den mest pålitelige av sansene hennes. Ikke lenger etter hørte hun, og denne gangen visste hun hva det var. Hun hadde hørt samme lyden på tv mange ganger. På Derik hadde hun hørt det. Dessuten hadde hun, da mannen hennes levde, fått være med på jakt en gang. Hun kjente denne lyden som hun kjente hvert kokekar i skapet. Det var skudd, flere skudd, de kom fra kråkeslottet. Hva hadde skjedd….
Skrevet av
Martin Lindland