NRK Meny
Normal

- Stor underholdning!

Storslått, morsom, vill og gal "Markens Grøde" på Nationaltheatret.

Markens Grøde
Foto: L-P Lorentz

Hvorfor lage teater av Markens Grøde? Romanen som ga Knut Hamsun Nobelprisen i 1920 har ikke noe plott, ingen karakterutvikling, bare en rekke typer og skjebner. Den er en episk skildring av Isak Sellanrå og kona Inger med hareskåret. Hun som kom på straff da hun drepte pikebarnet hun fødte som hadde hareskår som henne selv.

Lek og latter

Hvem skulle trodd at Nationaltheatret skulle runge av latter under Markens Grøde? For latteren satt løst innimellom de dramatiske partiene når skuespillerne tok kontakt med publikum. Jeg ante jo ikke på forhånd at det var en teaterlek jeg var invitert til, men det var det til gangs. En teaterlek med link til både Shakespeares og Brechts teater.

Teatersalongen oser av forventning når lyset går ned. Over sceneteppet danser en digitalisert ånd som et astrallegeme, og når teppet går opp, tramper Petronella Barker videre som den legemliggjort ånd i gullshorts. Innimellom er hun Hamsuns stemme. Dermed er kontrakten med tilskuerne etablert, dette skal ikke være realistisk teater.

Urmenneske

Så hva har tyskeren Sebastian Hartmann, som rystet teaternorge med John Gabriel Borchman i 2004 funnet på med Hamsuns berømte roman Markens Grøde? Jo, først tømmer han bark på scenen så lukten sprer seg utover blant publikum. Han lar Staute Isak være urmenneske som hos Hamsun. En mann vokst opp av jorden.

Slik var Sven Nordin instruert til å spille ham også. Med skinnvest, skjegg og halvlange blonde krøller sto han bred og muskuløs som en blanding av terminator og vikingstatuen som keiser Wilhelm plasserte ytterst i Sognefjorden.

Spill i spillet

Tyskerne er gode på det pompøse. Sebastian Hartmann, som også har skrevet manus, er ikke noe unntak, men, han har vært forbausende trofast mot Hamsuns dialoger og har fått med seg det meste fra handlingen i boken.

Hamsuns personer spilles som typer, ikke som individer.

Markens Grøde
Foto: L-P Lorentz

Ikke realistisk, men verfremdung som hos Brecht. Skuespillerne spiller at de spiller den rollen de spiller. Det skal være, og blir oppstyltet, for vi skal ikke oppleve det som virkelighet.

På kanten til det latterlige

Som tilskuer satt jeg nervøs som i en berg og dalbane. For stadig datt forestillingen utfor bakke mot det latterlige, som når Isak, sønnene og Oline spruter kaviar og majones i en bolle og sier nam nam mat.

Men som i berg og dalbanen kom det alltid en oppoverbakke igjen og den nervøse kilingen i magen ga seg. I andre akt øker kontakten med publikum.

Nåtid og fremtid

Hartmann frigjør seg, tar handlingen inn i vår tid, vi møter Hamsun selv og nazismen. Og til slutt får vi en kommentar fra fremtiden til vår tid i dag og hvordan vi lever her på jorden.

Men først fikk vi slappe av i teaterleken når Eindride Eidsvold anbefaler Isak og Sivert å lede vann i en renne til engen - og legger en vannrenne ut mellom publikum og heller vann i. Og deretter inviterer til allsang som en slags fortjent takk for deltakelsen.

Fra latter til alvor

Eidsvolds evne til å gripe både scene og publikum og snu hele stemningen fra tøylesløs latter til dypt alvor, var beundringsverdig. Den tyske regissøren bruker Knut Hamsuns nobelprisvinnende roman fritt.

Men se om det ikke er i Hamsuns ånd egentlig. Hva gjør menneskene egentlig med de liv vi har fått tildelt ? Her er mennesker som vil leve og la det gro i og omkring oss, men ikke alle får det til. Menneskenes livsvilkår er helt andre nå 90 år etter at Hamsun hyllet nybyggeren Isak. Og det tar tyskeren Hartmann konsekvensen av.