NRK Meny
Normal

Brent av frost

Vakre og innsiktsfulle arbeider om smerten i det å mangle tilhørighet.

Marit Justine Haugen: «Teppet»

Marit Justine Haugen bruker aske fra branntomten til asylmottaket i Lier i utstillingen «Coal».

Foto: Kunstbanken Hamar

Marit Justine Haugen, «Coal», Kunstbanken, Hamar, til 24.10.

Anmeldt av Mona Pahle Bjerke

Den 7.juli brant asylmottaket i Lier ned til grunnen. Nå er rester fra branntomten forvandlet til kunst. I helgen åpnet utstillingen «Coal» på Kunstbanken på Hamar, der kunstneren og arkitekten Marit Justine Haugen bruker aske og forkullede trerester som sitt medium.

Forsoningsprosjekt

Marit Justine Haugen er en ung kunstner og arkitekt som er utdannet i henholdsvis Oslo og Jerusalem. For noen vil hun være kjent for forsoningsprosjektet «Seeding will» der ideen er å plante en klatreplante på skillemuren på Vestbredden, som skal pleies av en palestiner og en israeler sammen.

Utbrente gjenstander

På branntomten har Haugen samlet utbrente personlige gjenstander, som deler av en ødelagt sykkel eller en radiator og bestikk, foruten store mengder aske.

Dette har hun har brukt som utgangspunkt for et vakkert, ornamentalt bilde laget av kullstøv. Verket har fått tittelen «Teppet» og dekker hele gulvet i det største rommet i Kunstbanken. Bildet har hun laget ved å drysse asken over metallfragmentene, for siden å fjerne metallet, som skaper vakre mønstre i det svarte støvet.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Marit Justine Haugen: Askebildet «Teppet»

Marit Justine Haugen: «Teppet».

Foto: Kunstbanken Hamar

Fortrengt problemstilling

Verket peker hen på beboernes ikke-tilværelse på et ugjestmildt oppbevaringssted. Dette poetiske bildet er interessant blant annet fordi det retter søkelyset på noe vi er tilbøyelige til å glemme eller fortrenge, fordi det ikke passer inn i vår selvforståelse.

Vi liker ikke å tenke på hvordan det er å være asylsøker i vårt privilegerte samfunn, som vi normalt oppfatter som humant. Støvet, som gjennom et vindpust kan blåses bort, minner oss om noe som er forlagt på loftet eller trengt tilbake i erindringen.

Men støvet peker i dette tilfellet også hen på sinne og frustrasjon, i og med at det faktisk er de sporene av en desperat, tragisk handling.

Nasjonal symbolikk

Et annet markant verk er «Terreng», der hun i et lite rom har dannet en installasjon i taket, laget av forbrente kullstykker fra branntomten, som en bølgende himling.

Den arkitektoniske strukturen har en organisk, naturlyrisk som henter sin inspirasjon fra nordlysets bølgende uttrykk, men som også trekker veksler på den estetikken som kjennetegner skandinavisk design og arkitektur av for eksempel Snøhetta eller Alvar Aalto.

Samtidig har rommet et overveldende sakralt preg; det svarte treverket får det hele til å minne om en stavkirke. Denne koblingen mellom en nasjonal, ladet symbolikk, og verkets talende metaforer for hjemløse sjeler på flukt, svevende i ingenmannsland oppleves som meget sterk. På en rystende måte skildrer Marit Justine Haugen sårbarheten og smerten i det å tape identitet og tilhørighet.

Dette er en meget sterk og viktig utstilling som jeg håper svært mange vil gå og se.