Mario Lúcio var komponist, tekstforfatter og hjernen bak Simentera, bandet som fremfor noen tok kappverdiansk musikk inn i vår tid. Deres eksperimentvilje, historiske nysgjerrighet og kompromissløse vidsyn resulterte i to legendariske plater på 1990-tallet.
Skyggen av Cesaria
Mye har skjedd med musikken fra Kapp Verde siden Simentera la inn årene. Cesaria Evora har for alvor blitt en global superstjerne, og en rekke andre artister har markert seg internasjonalt. Det er som om vi kjenner Kapp Verde nå; enten sørgmodige mornas eller lett dansbare coladeiras. Og som et fyrtårn over det hele, Cesaria Evoras milde autoritet.
Men det ligger en fare der. En fare for at man ikke ser utviklingen av musikken på Kapp Verde.
Dype røtter
Noen har prøvd – ikke minst har hiphopscena tatt av de siste årene. Men det finnes en annen musikk, et alternativ, en annen innfallsvinkel til fornyelse av kappverdiansk musikk. Den baserer seg ikke på diskjockeyer og elektroniske instrumenter. Tvert imot er den akustisk, med dype røtter i Kapp Verdes afrikanske historie, Og den er representert ved Mario Lúcio.
Soleklar identitet
Det er noe skeivt og nesten utilgjengelig over Mari Lúcio. Når han står der på omslaget med slipset erstattet av slavelenken, så skjønner vi at han har en seriøs agenda. Og når han griper fatt i eldgamle, lite påaktede rytmer i kappverdiansk musikktradisjon, så vet du at han ikke er ute etter å erstatte det gamle med noe nytt, men at han er ute etter å skape noe nytt med det gamle. Og han lykkes. For eksempel kommer den gamle batukurytmen til heder og verdighet igjen, i låta ”Amar Elo” - høyst original, men samtidig med soleklar identitet. Mario Lúcio skal man merke seg.
