Momentum
Nils sto der med et bredt smil og i dette øyeblikket som egentlig skulle vært et triumferende øyeblikk innså Tomas at han selv var et avskylig menneske. Den eldgamle ærligheten knuste det overfladiske og Tomas reiste seg plutselig mens han lukket skuffen ved pulten og formet et alvorlig fjes som raskt Nils tok etter... Han hadde ingen nytelse av å se på den uvitende Nils lenger og så heller ikke frem til å si det han nå skulle si. Han hadde tenkt ut uendelig mange måter å si det på, men nå fant han ingen glede i det og sa det som det var.
-Nils, dama di er utro...Med han nye på jobben, Gjert et eller annet...
Den sjeldne lyden av stillhet brøt ut, som i fjerne drømmer og overaskende vendinger i ens liv, der det som flyter ovenpå synker ned mens de dyptliggende følelsene sakte dupper opp mot overflaten og lager en rar og ukjent steming.
Nils sto stille, ikke så overasket, men mer lidende etter et sårbart nederlag.
Tomas fikk vondt av å se denne mannen nå, den ærlige delen av ham og han følte han kjente ham mer nå, forsto hvordan han hadde hatt det, hvorfor han prøvde å fremheve at han hadde et meget perfekt forhold. En illusjon han hadde tviholdt på, mens det dypt i sjelen hans hadde buldret så lenge.
Han svelgte og halsen var rød. Så gikk han. Inn på kontoret, bak kontoret og bak monitoren. Tomas dro fingrene gjennom håret. Han hadde nettopp fjernet de steinene som holdt oppe et ras av knust fjell.
De gangene Tomas gikk for å hente seg en kaffe så han Nils gjennom det store vinduet. Helt rolig, urørlig. Hva tenkte han på? Kom han til å drepe noen? Hoppe ut vinduet, eller kanskje bare drikke seg sanseløs full og rave rundt i gatene som i en ekte hollywood produksjon?
Grupper, som beskrevet i sosialpsykologiens ABC.
Det var blitt sent og uten at Tomas hadde merket det var han allerede på overtid. Han tømte ned den siste kalde kaffeslurken og la til en sur mine, et daglig avsluttningsrituale som indikerte at jobben var over og det nærmet seg middag. Gangen var mørk, men han så tydlig at det var lyst på Nils sitt kontor.
Han stoppet litt opp, så seg rundt. Det virket som om de var alene på bygget. Det var stille, kun en svak brumming fra kaffemaskinen. Den trofaste kaffemaskinen som hadde hjulpet ham gjennom så mange overnaturlig lange dager på jobb.
Med ett fikk Tomas en rolig følelse over seg. En trygghet som han ikke hadde kjent på lenge. Han gikk inn, lukket døren.
-Nils, det er jævlig.
Han så opp, rød og hvit i fjeset.Ikke lykkelig, men heller ikke ulykkelig.
-Hva har skjedd med oss? Er vi så dårlige? Så uduglige at de svinner henn og puler andre? Som Gjert Haugland, en satans grafisk designer homse?
Tomas hadde vært der selv, han trengte ikke engang nikke forstående.
Monitoren slo seg av og fjernet lyset fra Nils sitt fjes. Kun de glinsende øynene var tydlige.
Idet Tomas skulle til å si noe banket noen på det store vinduet...
Som om skjebnen ville det slik. Gjert Haugland, med det missplaserte smilet og den hippe skjorten, uvitende om mørket i gangen og den surrende lyden fra kaffeautomaten... Så gikk han.
Tomas kunne ikke se det, men han kunne føle at Nils smilte. Øynene myste.
-Inviter Gjert Haugland...
Skrevet av
Martin Baldysz
