Marianne Faithfull ble født i London 29. desember 1946. Moren var den ungarsk-østerrikske baronessen Eva Sacher-Masochs fra Wien, faren var major Glynn Faithfull som hadde jobbet som spion under krigen. Hun hadde ingen spesielt lykkelig barndom. Det første hun husker, er en drøm der moren grillet henne på åpen flamme.
Storesøsteren til Mike
Foreldrene var vidt forskjellige personer som kranglet ustanselig – stort sett over datteren – og de skilte lag da Marianne var seks år. Hun vokste opp med moren i trange kår i Reading utenfor London. Hennes beste venninne i oppveksten var Sally Oldfield – storesøsteren til Mike – og en ung gutt ved navn Chris O’Dell som i en lang periode bodde i huset sammen med Marianne og moren.
13 år gammel ble hun innlemmet i Progress Theatre i Reading, og året etter begynte hun å synge i kor på den katolske skolen St. Joseph’s. Etter hvert våget hun seg ut på klubber og kaffebarer hvor hun sang folkeviser, og det hun klarte å huske fra repertoaret til Joan Baez. Før Marianne var 16 hadde hun kastet seg inn i Londons beatnick-miljø.
”Oppdaget” av Oldham
Hun var bare en ungjente på 17 da hun forelsket seg i kunstneren John Dunbar som drev sitt eget galleri, Indica. Dette var i 1964 – et år som skulle vise seg å være av avgjørende betydning for Mariannes fremtidige liv. Bekjentskapet med Dunbar førte henne inn i miljøet rundt Beatles og Rolling Stones, og det var under lanseringsfesten for plateartisten Adrienne Posta at Stones-manager Andrew Loog Oldham ”oppdaget” henne.
Han så det han senere har beskrevet som ”en engel med store pupper,” og stilte henne ett eneste spørsmål: ”Kan du synge?” Uansett hva Marianne hadde svart, ville Oldham ha forsøkt å gjøre henne til popstjerne. Han var så fast bestemt at det ville vært rart om han ikke hadde klart det.
Historien vil ha det til at Oldham planla helt fra starten av at Marianne Faithfulls første plate skulle være en sang komponert av Mick Jagger og Keith Richards: ”As Tears Go By.” Men faktum er at den innspillingen ble gjort i ren desperasjon etter at Marianne hadde gjort en elendig jobb med det som egentlig skulle være den første singlen – ”I Don’t Know How To Tell You.” Uansett – ”As Tears Go By” ble en suksess, og livet til Marianne Faithfull ble snudd opp/ned.
Suksess, dop og sex
”Things started falling apart,” skriver Faihtfull i sin selvbiografi ”Faithfull” fra 1994. Suksessen ga fritt leide inn i en verden dominert av penger, dop og sex. Sakte men sikkert ble hun hektet på LSD, kokain og – etter hvert – heroin, og hun hadde sex når det måtte passe med hvem det måtte passe, både kvinner og menn.
Midt i denne turbulente perioden gikk hun hen og giftet seg med John Dunbar i mai 1965 og fødte sønnen Nicholas et halvt år senere. Hun var fast bestemt på å leve resten av livet som lykkelig mor. Men så tok dopet overhånd.
Sommeren 1966 ble hun lokket inn i syndens bule. The Rolling Stones’ verden. Det var Brian Jones og hans djevelsk vakre venninne Anita Pallenberg som fikk henne inn. Marianne slukte åtet med stor appetitt, og spente buen for å sikre seg bandets andre gitarist – Keith Richards. De tilbragte en natt sammen – ifølge henne selv den beste hun har hatt – men da Keith kneppet buksene dagen etter innrømmet han at det var en annen rullestein som var mer interessert i henne. Mick Jagger.
60-tallets par
Jagger hadde vært på knærne etter Faithfull siden han møtte henne første gang i mars 1964. På sitt eget, keitete vis hadde han sølt champagne på henne for å få oppmerksomhet, men hun avfeiet ham på samme nonchalante måte som hun gjorde det med Bob Dylan et år senere. Høsten 1966 var hun imidlertid på leting etter en vei ut av et dekadent liv med Dunbar, og hun fant løsningen i Jagger. Han ble hennes redning ut av tredemøllen. For en kort stund.
Mick & Marianne ble på kort tid synonymt med 60-tallets unge, frie par. Faihtfull har selv beskrevet samlivet med Jagger som svært utfyllende – han ga henne musikk, hun ga ham litteratur. Blant bøkene som Marianne ga til Mick var ”The Master and Margarita” av Mikhail Bulgakov, som igjen ga inspirasjon til Stones-klassikeren ”Sympathy For the Devil.”
Også Marianne selv ble en inspirator til mange av sangene Jagger skrev på tampen av 60-tallet. Den første han skrev med henne i tankene var ”Let’s Spend the Night Together,” og andre som kan nevnes er ”You Can’t Always Get What You Want,” ”Wild Horses” og ”Dead Flowers” hvor strofen ”you can send me dead flowers to my wedding, and I won’t forget to put roses on your grave” var en sarkastisk hilsen til henne.
Razzia på Redlands
12. februar 1967 begynte nedturen. Høytstående menn i regjeringen mente at personer som Beatles og spesielt Rolling Stones var en fare for samfunnet, og de bestemte seg for å gjøre noe med det. I samarbeid med landets justis, en journalist i avisen News of the World og en tyster, planla de en razzia som skulle gjennomføres av politiet under en fest i Keith Richards’ hus Redlands utenfor London.
Marianne satt uheldigvis naken under et teppe da politiet stormet inn. Dette i seg selv var enda verre for moralistiske Storbritannia enn at det ble brukt ulovlige substanser i uante mengder på festen. Et avsindig rykte oppsto; at Faithfull hadde plassert en sjokoladestang i vagina, og at Jagger var i full gang med å spise den. Hvem som fant på ryktet, er det ingen som vet. Men Marianne Faithfull ble plutselig synonymt med en moderne heks.
Stones-karene var blitt lovløse helter – Marianne Faithfull var heksen. Selv erkebiskopen av Canterbury ba for henne fra prekestolen. Forhatt og utskjelt søkte hun trøst i sterkere stoffer.
”Sister Morphine”
Hun ga opp musikken og rettet i stedet søkelyset mot en karriere som skuespiller. Det begynte bra med roller i ”Tre søstre” og ”Hamlet,” men hennes stadig økende forbruk av heroin hindret henne i å komme videre.
Hun mistet barnet hun gikk gravid med, og begynte å søke andre sex-partnere når Jagger var i studio. I denne mørke perioden skrev hun en av sine sterkeste tekster. Den handlet om en mann som lå på sykehus etter et bilkrasj, og hvis eneste lindring var dosene med morfin. Hun kalte teksten ”Sister Morphine.”
Jagger ble så imponert over teksten at han tvang Marianne tilbake i studio for å spille den inn. Faithfulls originale versjon av ”Sister Morphine” ble utgitt i januar 1969 – og trukket tilbake før en uke var gått. Dette var for sterke saker for plateselskapet! Først to år senere fikk verden høre Mariannes mesterverk – sunget av Mick på Stones-albumet ”Sticky Fingers.” Innen den tid var Marianne Faithfull selv blitt hovedpersonen i sangen. (NB: Hun ble ikke kreditert som komponist på den originale platen, av kontraktmessige grunner. Men hun har selv bekreftet at hun alltid har fått royalties, også for de platene hvor hun ikke er kreditert.)
150 sovetabletter
8. juli 1969 – noen dager etter at Brian Jones ble funnet død – forsøkte Marianne Faithfull å ta sitt eget liv. Hun dro til Australia sammen med Mick som skulle spille hovedrollen i en film om den australske banditten Ned Kelly. På flyet tok Marianne 15 sovetabletter, og sovnet følgelig på hotellet kort etter ankomst.
Da hun våknet, husket hun ikke hvem hun var. Hun så seg i speilet, så Brian Jones’ speilbilde, og siden han var død kom hun til den konklusjonen at hun også måtte dø.
Hun tømte resten av pilleglasset – 150 sovetabletter – og gikk til vinduet for å hoppe ut. Men rommet de bodde i var i 45. etasje, og der gikk ikke vinduene an å åpne. I stedet segnet hun om på gulvet og gikk i koma.
Hun har senere fortalt at hun møtte Brian Jones og snakket lenge med ham da hun lå i koma. I sin selvbiografi fra 1994 forteller hun om steget hun tok over til ”den andre siden,” og hvordan hun var på nippet til å la seg overtale av Brian til å bli med videre. Men hun var ikke ferdig med sitt jordiske liv, følte hun, og seks dager senere våknet hun til live. Mick hadde ringt etter en sykebil da han ikke fikk liv i henne. Marianne var reddet – for denne gang.
To år på gaten
Forholdet til Jagger ble gradvis verre. Han likte å gå i fasjonable middager, mens Marianne som regel sørget for pinlige episoder. Som for eksempel å sovne med hodet i suppen. Til slutt sa Ahmet Ertehun – sjefen for Stones’ nye plateselskap – at Jagger var nødt til å kvitte seg med henne hvis han skulle ha håp om å holde seg på toppen. Marianne luktet lunten og forlot Mick midtveis i 1970. Hun var nå fast bestemt på å bli en junkie.
Fra 1972 til 1974 levde Marianne Faithfull på gaten i Londons suspekte Soho-strøk. Hun solgte seg aldri til prostitusjon, men hun levde bare på heroin og almisser. Hun mistet alle sine venner. Ingen letet etter henne, og de eneste gangene hun oppsøkte noen var når hun en sjelden gang dro hjem til moren for å vaske seg. Naturlig nok mistet hun også foreldreretten til Nicholas, som nå var blitt skolegutt.
Plateprodusenten Mike Leander sporet henne til slutt opp og fikk henne tilbake i studio. Men først måtte hun innom en avvenningsklinikk – noe som gikk skitt da en av pleierne oppdaget at Marianne fikk heroin smuglet inn på rommet. Pleieren ble så forbannet at han slo til henne så fortennene knuste.
”Broken English”
Veien tilbake var lang, full av ydmykelser fra plateselskaper og bransjefolk. I løpet av 1976 begynte det gradvis å gå i riktig retning for henne. Først traff hun Ben Brierley, som hun giftet seg med, deretter satte de sammen et band der Barry Reynolds var en av musikerne. Barry begynte å komponere sammen med Marianne.
På denne tiden fikk også Marianne nyss om at poeten Heathcote Williams hadde et dikt som var som skapt for henne. Hun dro hjem til ham, fikk høre ham lese ”Why d’ya Do It?” og visste at hun hadde funnet teksten som ville få henne ut av mudderet.
Sjefen for Island Records, Chris Blackwell, fikk høre to prøveinnspillinger og ga henne platekontrakt på flekken. Albumet ”Broken English” ble utgitt i november 1979 og ble en triumf. Nesten 23 år senere er det fremdeles et comeback-album som savner sidestykke i all sin rå ærlighet. Hvis man vil ha et lite glimt inn i sjelen til Marianne Faihtfull, er det bare å høre på dette albumet.
Junkie i New York
Men om musikken var en suksess, ble Mariannes helse stadig verre. Tilhengerne som lot seg blende av platen – og de to oppfølgerne ”Dangerous Acquaintances” og ”A Child’s Adventure” – jublet over at Marianne Faithfull hadde kommet seg ovenpå og var dopfri. Virkeligheten var en helt annen: 80-tallet var verre enn verst.
Hun flyttet til New York i 1981, og de neste fem årene levde hun på kokain og heroin. Alle inntektene fra ”Broken English” – 90.000 pund – gikk rett inn i årene hennes. Hun ble stadig arrestert av politiet, men fortsatte å bruke heroin som om det var det eneste som hadde betydning for hennes eksistens.
Til slutt skjønte Marianne hvor miserabelt livet hennes var, og hun bestemte seg for å ta en overdose heroin. Akkurat da hun hadde skutt den dødelige dosen inn i armen, angret hun seg. På vei inn til soverommet for å vekke elskeren Howard Tose falt hun og brakk kjeven. Blodet rant fra munnen da Howard endelig fikk henne ut i frisk luft og inn på et sykehus. Der ga de henne motgift og vred kjeven på plass.
Fri for stoff
Ingen visste hvor ille det stod til med Marianne Faithfull før en sekretær fra plateselskapet kom på en uventet visitt en dag i november 1985. Sekretæren åpnet de fleste skuffene og skapene i leiligheten, og fant bare narkotika og brukte sprøyter. Marianne ble innlagt på en klinikk og ble der i seks måneder. Midtveis i 1986 var hun stoffri – for første gang på 20 år.
Hjemme i leiligheten fortalte hun elskeren Howard Tose at hun måtte bryte med ham hvis ikke han også ville la seg avvenne. Howard reiste seg og gikk inn på soverommet – for å pakke, tenkte Marianne. Da han ikke kom tilbake, ante hun uråd og gikk inn på rommet. Hun var engstelig for å finne ham livløs på sengen, men Howard var ingen steder.
Da var det hun så at vinduet var åpent. Marianne kikket ut fra 36. etasje, og der nede på gaten så hun en menneskemengde rundt en rød flekk. Hennes neste album ”Strange Weather” – en plate full av melankolske ballader – ble tilegnet Howard Tose.
Musikalske triumfer
Bak henne lå det flere døde menn, men foran henne lå de musikalske triumfene som til slutt skulle gi Marianne Faithfull oppreisning og respekt – også blant verdens nådeløse kritikere.
Det begynte med en rolle i en oppsetning av ”Tolvskillingsoperaen” av Kurt Weill og Berthold Brecht. Faithfulls enestående måte å tolke stoffet på fikk publikum og kritikere til å dra sammenligninger med Marlene Dietrich. Sangene ble også tolket på plate, og dette la grunnlaget for det rikeste kapitlet i Marianne Faithfulls musikalske karriere – så langt. For historien om Marianne Faithfull er ikke slutt ennå. Heldigvis.
En ”survivor”
Det finnes et uttrykk på engelsk som ikke lar seg oversette til norsk – ”survivor.” Det brukes kun på personer som har vært gjennom det meste, som har snytt døden – gjerne mer enn én gang – og som står fjellstøtt selv etter å ha vært nede for telling.
Marianne Faithfull er en ekte ”survivor.” Og hvis hun føler at hun er i ferd med å miste litt av grepet, tenker hun bare på det beste rådet hun har fått – det hun fikk av Keith Richards: ”Du må alltid få dem til å tro at du ønsker å styre verden.”
Det er ingen som styrer Marianne Faithfulls verden. Det klarer hun utmerket godt selv.