Klokka er 10 mandag morgen. Det er det kjipeste med å slippe ny plate, synes hun. Å stå opp tidlig for å snakke med journalister.
- Jeg kan godt holde på lenge, men å stå opp tidlig er ikke noe gøy.
- Du er ikke noe A-menneske?
- Nei, svarer hun bestemt.
- Jeg var det en gang, men jeg går jo ikke lenger på skole, så..
Ungdommen
Livet tok helomvending i 2002. Da ble fremtidsplanene lagt.
Maria Mena fikk gi ut albumet ”Another Phase” og sjarmerte hele Norge med hiten ”My Lulaby”. Tre Spellemann-nominasjoner og Maria Mena var plutselig musiker.
- Det var en veldig rar følelse. En ting er å ha en drøm, en annen ting er å realisere den. Det var helt utrolig å finne ut at jeg faktisk kunne arbeide med musikk. Litt overveldende.
- Har det forandret deg?
- Jeg omgås jo voksne folk ca. 90 prosent av tiden, så jeg føler et slags gap mellom meg og en del mennesker jeg har møtt på min egen alder.
- Men er det ikke en liten fjortis inne i deg som skriker litt av og til?
- Jo, er du gæren! Og jeg får jo utløp for den hvis jeg vil, he, he.
- Hvordan gjør du det?
- Jeg skriker til pappa, stakkars… Neida. Som menneske har jeg vel egentlig blitt mer rolig. Mindre opptatt av at mennesker skal like meg. Jeg har blitt mer sikker på meg selv.
Tynn
I søndagens VG stod hun fram og fortalte at hun har hatt spiseforstyrrelser.
Maria Mena har blitt tynnere siden sist hun var i rampelyset. Mye tynnere. Og da begynte folk å spekulere. Det følte hun et behov for å ta ved roten.
- Det er ikke bransjen som har gjort det. Jeg har hatt tendenser ganske lenge. Grunnen til at jeg sa det er at det har vært så mye spekulasjoner rundt om jeg har slanket meg for å se penere ut. Men det handlet ikke om det. Jeg ville også forberede platekjøperne. Plata handler om året som har vært, og det har vært mye opp og ned.
Maria Mena er en slik person som må bearbeide følelsene før hun kan skrive om dem. Og prøver hun før blir resultatet deretter.
- Jeg var ganske langt nede en stund, og ville jo gjerne lage musikk. Men det gikk ikke. Jeg har lest en del av tekstene som jeg skrev da, og det blir litt sånn.. Eh.. Jeg vet ikke om du har hørt på Linkin Park og den type nu metal-tekster hvor de har lyst til å dø og når foreldrene ikke liker dem og så videre. Det blir litt sånn og jeg er ikke hypp på å skrive slike ting, så jeg venter til jeg er ferdig med det og kanskje til og med har blitt litt klokere
- Du virker ganske ærlig overfor offentligheten. Er det bevisst?
- Jeg er ærlig, men sjelden privat, og det er en stor forskjell. Jeg er ærlig på grunn av tekstene mine. Jeg vil at unge mennesker, og gamle for den saks skyld, tror på meg. Men jeg er ikke privat, og jeg går ikke inn på det ukomfortable, føler jeg.
Synestesi
”Mellow” er en personlig plate. Det har tatt litt tid å lage den. Maria Mena har nemlig et forklaringsproblem når hun skal fortelle hvordan hun vil det skal lyde.
- Den har blitt akkurat slik jeg hadde lyst til at den skulle bli, men vi har brukt veldig lang tid siden jeg ikke snakker musikk.
- Hva mener du?
Thomas Dybdahl har en fantastisk stemme, sier Maria Mena. Foto: Erlend Aas, Scanpix.
- Jeg kan ikke akkorder, eller noter og ditt og datt, og prøver å forklare så godt jeg kan i form av farger. Jeg snakker altså musikk i farger.
- Hvordan gjør man det?
- Musikken ligger i hodet mitt og jeg prøver å formidle det så klart som mulig til produsenten min. Og nå har vi endelig blitt så gode venner at han forstår meg.
Synestesi heter det når man får sanseopplevelser på et eller flere områder når bare ett blir påvirket. Farger kan for eksempel utløse smaksopplevelser hos enkelte mennesker.
Noen forskere mener at opptil 10 prosent av befolkningen har synestesi.
Det betyr at ca. 400.000 nordmenn skjønner Maria Mena når hun forteller om sine musikalske fargeopplevelser.
- All musikk har farge. Og så har jeg farge på mennesker. Og frukt på ting.
- Frukt..?
- En båt er for eksempel et eple. Et dørhåndtak er en pasjonsfrukt, og så videre. En radio er en mandel.
Må jobbbelitt ekstra
”So Sweet” heter en av låtene på Menas nye album. Den er skrevet av Thomas Dybdahl og de synger den sammen.
Mena er imponert over Dybdahl, særlig stemmeprakten. Han var imidlertid skeptisk i starten.
- Det forstår jeg veldig godt. Jeg var jo Maria Mena, popstjernen liksom. 17 år gammel. Og jeg må nok belage meg på å jobbe litt ekstra for å få den respekten jeg føler jeg fortjener. Men låta har blitt helt annerledes enn det han trodde den skulle bli. Mye mindre pop, sa han. Og det tar jeg som et veldig stor kompliment.
- Han kan kanskje noter og sånn, han da?
- Ja, det kan han, men jeg er flink jeg også, altså, he, he. Jeg har musikk i hodet selv om jeg ikke kan noter.
- Hvilke farge har Thomas Dybdahl?
- Han er brun og grønn.