NRK Meny
Normal

Maratonmannen Bruce Springsteen

ULLEVAAL STADION (NRK): Tre og en halv time med Bruce Springsteen balanserer mellom pur glede og utmattende utholdenhetsøkt, men faller ned på rett side, skriver NRKs anmelder.

Springsteen-fans på Ullevaal stadion

DANSER I REGNET: Springsteen-fansen danser foran scenen på Ullevaal.

Foto: Christian Fougner/NRK

Dette var min første konsert med Bruce Springsteen, noe jeg nok delte med mange av de 29.999 andre som var til stede i et typisk festivalvær denne onsdagen.

Det var godt å føle det bruset som følger Springsteens inntog på scenen, og lyden av (de svært mange) opptellingene til en ekspansiv aften med 20–30 låter fra hans imponerende backkatalog.

Imidlertid kan man ha en og annen innvending både på låtutvalg, oppbygging og lengde.

Bruce Springsteen og Steven Van Zandt på scenen på Ullevål

VENNER: Bruce Springsteen og Steven Van Zandt i samspill på Ullevaal stadion.

Foto: Christian Fougner/NRK

Eksploderende åpning

Ulastelig antrukket i T-skjorte, vest og mellomlederskjerf pumper han og bandet ut tidlige høydepunkter som «Prove All Night», «Darkness On The Edge Of Town» og ikke minst «The Ties That Bind» (fra «The River»), som nok alt i alt er den største låtmessige suksessen denne kvelden.

Samspillet mellom ham og bandmedlemmene er selvfølgelig nydelig, der fokus naturlig nok mest faller på Little Steven, som i oppsyn nå begynner å minne faretruende om en spåkone man kan finne i Disney-universet, og Jake Clemons' saksofonbajaseri.

Vi er fortsatt tidlige i kvelden, og mens publikum forsøker å finne ut av uforklarlige ølbetalingsapper og henfaller til tilløp av impro-eurytmi begynner man i enda større grad å sette pris på mennesket Bruce.

Se Bruce Springsteen spille de tre første låtene foran et fullsmekket Ullevaal Stadion

Bruce Springsteen og E Street Band hadde 30 000 fans i sin hule hånd på Ullevaal stadion i Oslo onsdag kveld.

Publikumstekke

Han har et fantastisk håndlag med publikum, som blir enda bedre når han legger fra seg gitaren og går vekk fra scenen.

Det er her de store, rørende øyeblikkene oppstår, som når han henter opp en fireårig jente, gir henne mikrofonen og hun synger refrenget til «Waiting On A Sunny Day» renere enn de fleste som sitter rundt meg.

På mange måter er det disse øyeblikkene som gjør konsertopplevelsen utholdbar gjennom sno og regn, spesielt når man underveis må pine seg gjennom små lommer av slapphet som virkelig truer med å ta luven av hele feststemningen.

Det starter med en halvhjertet fremføring av The River-låta «You Can Look (But You Better Not Touch)», og tryner nesten totalt med en parodisk selvhøytidelig fremføring av kalkunen «Death To My Hometown» (fra 2012-albumet «Wrecking Ball»), som bryter med stemningen på en nesten komisk måte.

«Lost In The Flood» trues lenge med å bli knust under egen pompøsitet, men reiser seg opp til å bli et av høydepunktene.

Bruce Springsteen på scenen på Ullevål

GITAR-SJEF: Springsteen trakterte gitaren i kjent stil.

Foto: Christian Fougner/NRK

Hitlåtene treffer

Folk responderer ikke ordentlig før «Hungry Heart». Da er vi rundt 50 minutter ut i settet. Aller best av de største låtene er «The Rising», men «Born To Run» og «Dancing In The Dark» sitter godt.

Til og med «Born In The USA», som kommer med de to ovennevnte i en klynge mot slutten, er fin å høre igjen – hvor enn harry det synthriffet kan virke i dag.

Bruce Springsteens store hjerte pumper ufortrødent videre, og en høydepunktrik aften overskygger utmattelsen i sekstiseksåringens frierferd inn i den norske konsertsommeren.

Bruce Springsteen på Ullevaal stadion

HOLDT KOKEN: Bruce Springsteen holdt en av sine maratonkonserter.

Foto: Christian Fougner/NRK