NRK Meny
Normal

Soulprinsen Jarle Bernhoft

Jarle Bernhoft opplever nå å bli kjørt fram som Norges nye soulstjerne – dit han skulle ha flyktet etter å ha gått lei Span-rocken.

Jarle Bernhoft

Jarle Bernhoft synger soul, men synes musikk handler om å finne sin egen stemme – uansett uttrykket man velger der og da.

Foto: K&U / K&U

Jarle Bernhoft

Jarle Bernhoft slipper platen «Ceramic City Chronicles» denne uken.

Foto: K&U / K&U
Jarle Bernhoft

Jarle Bernhofts kommende plate ble tidlig nevnt i pressen som å være blant «høstens viktigste utgivelser».

Foto: K&U / K&U

Selv er han en smule forbløffet over plateselskapets og pressens hang til merkelapper.

– For meg er alt musikk, sier han og minner om at han samtidig med at Span dundret i vei for fullt med ballerocken sin så spilte han atskillig mer stillferdig i bandet til Kristin Asbjørnsen.

– Du kan vel si jeg hadde desibelangst og var lei ekstremt høye lydnivåer. Men jeg har gjort en rekke ulike ting som bedømmes som svært ulikt, men som for meg altså er samme greia, nemlig musikk.

Samler tråder

Mens Jarle Bernhoft denne uken slipper solodebuten «Ceramic City Chronicles», der han ganske riktig lener seg riktig tungt til god, gammel soul, så fronter han fremdeles rockabillybandet Green Granadas under navnet Rod Hot.

For Jarle Bernhoft er en ekte multiinstrumentalist og sjangerhopper, en slags musikkens potet. Noen ganger låner han seg ut som gitarist, som til Asbjørnsens spiritual-plateprosjekt, der han også spilte bass – noe Bernhoft også har gjort med band som Shining og BigBang.

Obskur opplevelse

Samtidig har han en flott stemme, som han har oppløftet på både jazz/pop/kunstmusikkprosjektet Frikos skiver så vel som sammen med The Source, Køhn/Johansen Sekstett.

– Når jeg lager CV, så er det en obskur opplevelse, sier Jarle Bernhoft underfundig.

På «Ceramic City Chronicles» samler han alle trådene. Han har skrevet alle låtene. Ikke bare synger han dem, han gjør også gitar, bass, perkusjon, fløyte og keyboard selv, i tillegg til å kore seg selv.

Skal solo

– Er det nå du liksom har funnet deg selv?

Han ler godt over et glass appelsinjuice på en kafé i Oslo sentrum, med dressjakken på selv om det er tidlig morgen for en musiker.

– Jeg hadde ikke noe egentlig ønske om å ha «noe eget». Det var tenkt som et bandprosjekt kalt Ceramic. Men de jeg ville spille sammen med i et slikt band, de var så veldig opptatte. Skulle jeg komme noen vei, innså jeg at jeg måtte gjøre det selv. Dermed skrev jeg alt selv, mens jeg til vanlig er glad i å samarbeide. Jeg satt og koka det sammen, og så ble det en plate nærmest litt tilfeldig.

Blant «høstens viktigste utgivelser»

Denne platen ble fra tidlig av nevnt av pressen som å være blant «høstens viktigste utgivelser», og det var stappfullt på de to konsertene som Jarle Bernhoft hadde på Blå sist uke – der han stilte i spissen for et åttemannsorkester.

– Nå skal vi spille en liten turnérunde, og så må jeg nok hjem og arrangere låtene så jeg kan gjøre mer solo. For jeg får samme problem: Bandet jeg vil ha med meg, er så bra at det for lengst er bestemt at de er opptatt med å turnere med musikere som er større enn meg, sier han med selvironisk glimt i øyet.

I en salatbolle

Tekstene på «Ceramic City Chronicles» beskriver hans forhold til Oslo, som er skjørt og sterkt på én gang, akkurat som materialet keramikk er. Han er fra lille Nittedal, men bor på Tøyen.

– Da havner du raskt på Grønland, som er sterkt og fargerikt og ikke har fått noe eget musikalsk uttrykk ennå – det eksisterte ikke da Lars Lillo Stenberg eller Lillebjørn Nilsen skrev sine oslosanger. Jeg trives med fremmedgjortheten du opplever på Grønland, at vi ikke nødvendigvis er i noen smeltedigel – men i en salatbolle uten assimilering. Når alle blir annerledes uansett, så kan du være deg selv, sier Bernhoft til NTB.

Men tonefølget er reinspikka amerikanskinspirert, det legger han ikke skjul på og snakker med begeistring om Stax- og Motown-selskapene og deres artister. Bernhoft snakker om båndene fra Prince og bakover, noe han begynte å lete seg tilbake til.

Som sjømenn

– Du kan enten si at det jeg gjør nå slekter tungt på gammel amerikansk soul, eller si at jeg stjeler som en ravn! Første gangen jeg hørte Sly & The Family Stone var det som noe fysisk skjedde med meg. Det er noe med rytmen i den type musikk, en urfysisk livsglede, samtidig som teksten har mørke undertoner. Det er som å si at man kan danse selv om ting er dritt.

Jarle Bernhoft sier at hans ledestjerner er artister som Prince, som bare velger å ta en kuvending iblant – uten å miste sitt særpreg.

– Det er om ikke et forbilde, så et eksempel på at det går an å gjøre greia si. Jeg ser fordelen av å ha en stemme, i den forstand at du har ditt eget uttrykk som er «deg», uansett hvor du befinner deg. Akkurat nå føles soulen veldig hjemme. Men du vet, vi musikere er som sjømenn – vi kan ha et hjem mange steder, ler han.

Kulturstrøm

  • Spilte inn film i uvær i Lofoten

    I helgen besøkte orkesteret NOSO toppen av Rytiden i Lofoten i et heftig utvær. Fjellturen var i forbindelse med filminnspillingen av Jan Vardøens dokmentar om komponisten Philip Glass sitt verk «A Decent into the Maelstrom».

  • Obama deler lesetips

    I helga delte Barack Obama seks lesetips med følgjarane sine på Facebook. Den tidlegare presidenten innrømde at desse bøkene er noko tyngre enn det han kjem til å lese i sommar.

  • Smurfer i virtuell virkeligehet

    I år feirer belgierne smurfenes 60 års jubileum ved å invitere tilhengere inn i en stor virtuell smurfeverden. Det melder nyhetsbyrået Reuters. Gjennom hologrammer og virtuell virkelighetsteknologi kan besøkende på Bruxelles Expo bli like små som smurfer, og oppleve mystiske skoger og bo i smurfehus. Det er tegneserieskaperen Peyo som først tegnet smurfene som bifigurer i en annen fortelling. De små, blå skogsdvergene med hvite hatter ble raskt populære, og i 1959 fikk de sitt første eget album. Det har til dags dato kommet 26 smurfealbum og fire spillefilmer, senest i 2011.

    Laster Twitter-innhold