Mangfoldig høstutstilling

Den tradisjonsrike høstutstillingen åpner nå for 125. gang på Kunstnernes hus. Den favner alt fra malerier, fotografier og skulpturer til

installasjoner, performance og en hel avdeling med filmatiske arbeider.

Gripende, smertefullt portrett

Et verk som virkelige grep meg var Ellen Ugelstads filmportrett av sin psykotiske bror, Torstein Ugelstad.

Jeg satte meg ned ikke uten en viss skepsis, tenkte at dette kanskje var et litt Karl Ove Knausgårdaktig prosjekt, av typen skruppelløs utlevering av nære slektninger.

Men jeg måtte virkelig spise i meg skepsisen min, for Ugelstad har her maktet å invitere oss helt tett på, men uten å utleverer broren for mye; Det er blitt et vakkert, smertefullt og ømt portrett av et menneske som kjemper.

Filmen har sterke skildringer av opplevelsen av angst, av maktesløshet, og ikke minst følelsen av å være innstengt, ikke bare på Dikemark, eller i et tvangsmedisineringsregime, men også i sin egen «låste sjel» som Torstein selv uttrykker det.

Satt som naglet til stolen

Filmen varer i hele 70 minutter, og min plan var absolutt ikke å se hele, det hadde jeg rett og slett ikke tid til, men jeg satt som naglet til stolen, og gråt gjorde jeg også.

Det er en virkelig vakker skildring også av et søskenforhold; den sterke identifikasjonen som oppstår mellom to mennesker som har delt en barndom.

Filmen løfter ikke bare frem et vondt og viktig tema, men er også estetisk meget godt gjennomført.

Referanse til 22.juli

Hva det betyr å være psykotisk er jo for øvrig et tema som er blitt ettertrykkelig debattert i forbindelse med rettsaken knyttet til 22.juli. Slik sett kan verket sies også indirekte å berøre dette fremdeles åpne såret i den norske bevissthet. Det er imidlertid flere referanser til fjordårets grusomme terrorhandlinger.

Odd Nerdrum har blant annet bidratt med et stort oljemaleri med tittelen «No witnesses», som viser en mann som skyter en annen, ubevæpnet mann i ansiktet på kloss hold.

Scenen er satt til et underlig, fremmedartet fjellandskap. De to mennene er kun kledd i lendekleder, den ene har i tillegg et pistolbelte.

Scenen er dramatisk og voldsom, men jeg opplever det verken som gripende, eller som noen spesielt interessant respons til hendelsene 22.juli. Snarere oppleves bildet som et utvendig, litt distansert tematisering.

Arbeidet er definitivt ikke noe stort høydepunkt i Nerdrums karriere, og heller ikke i utstillingen.

En mørk gåte

Derimot finnes det et bidrag i utstillingen som jeg mer vil bli stående som et smertefullt bilde både på terroren og på rettsaken som fulgte, nemlig Sverre Malling rettstegninger av massedrapsmannen.

Som daglig leser av Klassekampen har jeg allerede tatt disse tegningene grundig innover meg, men det var uhyre sterkt å se dem i original.

De er så intense, de skildrer den skremmende kynismen, det fanatiske, men også den dype ensomheten som står som et gufs omkring dette mennesket, som selv etter en grundig rettsak, med omfattende psykiatrirapporter og utalllige vitnemål fremdeles fremstår som en mørk gåte for oss.

Mangfoldig og ujevn utstilling

Som så ofte tidligere er høstutstillingen like mangfoldig som den er ujevn. Som helhetsopplevelse er det slik sett ingen god utstilling, men siden høydepunktene er mange nok, og det som er spennende også er såpass oppsiktvekkende, må jeg helt klart si at dette er en meget severdig utstilling.

• Les også: – Odd Nerdrum er årets attraksjon