Månen blir "født"
Månen fotografert fra Jorda
Jorda var den gang en gul, lysende kule av tyktflytende, smeltet stein (lava) som roterte veldig fort - mye fortere enn i dag. Nå går jo Jorden rundt seg selv på 24 timer, men den gang brukte den bare 4 timer og 40 minutter. Rundt Jorda svirret det massevis av kjempe-steiner og andre himmellegemer, nærmest på måfå. Ett av disse kosmiske legemene, på størrelse med en liten planet, kolliderte med den glovarme, unge Jorda og slo løs et stort stykke av den. Dette stykket ble oppløst i flere små og store biter som ble kretsende rundt Jorda i lang tid. Etter hvert som stykkene ble avkjølt, ble de presset sammen til en stor klump - Månen var skapt! Så selv om Jorda og Månen ser veldig forskjellige ut i dag, så kan vi si at de er geologiske søsken.
Månen fjerner seg
Da Månen ble "født" var den bare 35.600 km fra Jorda. Men både Jorda og Månen mistet etter hvert litt og litt energi. Det førte til at Jorda begynte å gå saktere rundt seg selv, og Månen fjernet seg mer og mer fra Jorda. Nå er den gjennomsnittlig 384.401 km borte fra oss, noen ganger mer og noen ganger mindre. Det er fordi banen ikke er helt sirkelformet, men litt avlang. Men Månen fjerner seg fortsatt fra oss - ca 3,48 cm hvert år. På grunn av tyngdekreftene slipper den aldri helt bort fra Jorda - den er for alltid låst i bane rundt oss.
Ingen har sett Månens bakside fra Jorda
Månen bruker litt over 27 døgn på å gå rundt Jorda. Noe av det rare er at den bruker nøyaktig like lang tid på å snurre rundt seg selv. Det betyr at menneskene på Jorda ser den samme siden på Månen hele tiden, uansett hvor den er i banen sin. Og det betyr altså at ingen mennesker hadde sett Månens bakside i virkeligheten - før man bestemte seg for å sende astronauter rundt månen.
Flo og fjære
Det er en årsak til at Månens rotasjon er bremset slik at den snur samme side mot oss hele tiden. Det er tyngdekreftene. Vi vet at Månens tyngdekraft fører til at havene på Jorda trekkes mot den - og vi får flo og fjære. Det er en slags "pukkel" på vannmassene på Jorda - en på den siden som vender mot Månen og en tilsvarende på motsatt side av Jorda. Det er flo. Midt mellom disse to puklene er vannstanden lav - det er fjære. Fordi Jorda snurrer rundt en gang i døgnet, vil vi ha flo to ganger i døgnet og fjære to ganger i døgnet.
Det er ikke bare havene som trekkes mot Månen på grunn av tyngdekraften fra den. I Storbyen Frankfurt am Main i Tyskland hever og senker grunnen seg opp til 60 cm for hver gang det er flo eller fjære!
Jorda er bremse
Jorda er 81 ganger større enn Månen. Det betyr at tyngdekraften som virker på Månen fra Jorda er kjempestor. Det er den som bremser Månen slik at den ikke snurrer fort rundt. Så det er altså Jordas egen skyld at vi ikke kan se baksiden av Månen.
For å slippe vekk fra tyngdekraften på Jorda og komme inn i en bane rundt den, må et romskip ha en fart på 28.440 kilometer i timen. Det er 300 ganger så fort som du kan kjøre på motorvei i Norge! Og hvis du skal ut av jordbanen og reise til Månen, må farten være 40.320 kilometer i timen. Det første romfartøy som kom fram til Månen var den sovjetiske romsonden Luna 2. Den krasjet inn i Månen den 13. september 1959. 9 måneder før hadde Luna 1 bommet på Månen med nesten 6.000 km!
Luna så baksiden
Dette er det første bilde av Månens bakside
Første gang menneskene kunne se bilder fra Månens baksiden var 7. oktober 1959 da Luna 3 fotograferte baksiden og sendte bildene tilbake til Jorda. Luna 9 hadde med en intrumentkapsel i februar 1966 som var det første fartøy som landet på Månen og sendte TV-bilder tilbake til oss på Jorda. I september 1970 fikk vi de første prøvene av Månens overflate brakt tilbake av utstyr fra Luna 16.
Mennesket på Månen
Mennesket på Månen
De tre første menneskene som så Månens bakside, var mannskapet ombord i romfartøyet Apollo 8. I jula 1968 gikk Frank Borman, James A. Lovell jr. og William A. Anders 10 ganger rundt Månen før de reiste tilbake til Jorda igjen. Og Neil A. Armstrong var det første menneske som satte foten sin på Månen, den 20. juli 1969.