Makt blir til avmakt når Nationaltheatrets Viktoria Meirik iscenesetter Lulu som en monstertragedie hentet fra Pandoras eske.
Frihet
Nationaltheatrets oppsetning av Frank Wedekinds Lulu baserer seg på et manuskript funnet i en bankboks i 1986, og skal være den opprinnelige versjonen av skuespillet.
Lulu er en ung, frigjort kvinne, en kvinne som hever seg over alle vante oppfatninger av kjønn, kultur og arv. Lulu er en kvinne som velger å leve uforpliktende, og som søker den totale frihet.
Blant spørsmålene Meirik ønsker å stille, er dette: Går dette an – for noe menneske – uten at man mister seg selv?
Fristelse
Undertitlene Pandoras eske og En monstertragedie signaliserer at det legges opp til grusomheter.
Skikkelsen Pandora er hentet fra gresk mytologi og regnes som den første kvinne på jorden. Som gave fra gudene fikk hun en eske eller en krukke, og samtidig en advarsel mot å åpne den. Dette klarte hun ikke å motstå, og det viste seg at krukken blant annet inneholdt sorg, fattigdom, sykdom og ondskap. Dette ble spredd ut over jorden.
Lulu er en slik Pandora. Uimotståelig, og i hennes kjølvann følger død og fordervelse. Det er mye som går til grunne på Nationaltheatrets amfiscene, og håpet, som Pandoras eske også inneholdt, rekker aldri å slippe ut denne gangen. Lulus ektemenn og elskere dør alle som en, det er blodige og destruktive scener.
Kvinner og makt
Victoria Meirik har over flere år hatt gående et prosjekt med sine oppsetninger på Nationaltheatret, hun ønsker å utforske forholdet mellom kvinner og makt.
Oppsetninger som Jeanne d’Arc og Frøken Julie er eksempler på dette. Men denne gangen, med Lulu, treffer hun bedre enn tidligere.
Total frihet resulterer i ufrihet, makt blir til avmakt. Hvor makten egentlig ligger i denne forestillingen, er et diskusjonstema i seg selv. Kanskje den egentlig ikke ligger noen steder.
Ansvar
Det blir tidlig klart at Lulu har en fortid der hun har blitt utnyttet seksuelt av sin egen far. Det blir også klart at hun er et menneske med en enorm og destruktiv seksuell appetitt.
Gjennom makt og list vekker hun begjær hos alle menn hun møter, men makt og kontroll henger tett sammen, og kontroll har ikke Lulu alltid over situasjonene. Det som kaltes makt omdefineres til avmakt i løpet av timene på Nationaltheatret.
Men det som gjør at Meirik treffer bedre enn tidligere, handler også om samtidsrelevans.
Ungjenta Kadéga, på premieren fint spilt av Rosa Røger, former en parallellhistorie til Lulu. Kadéga blir en slags Lolita, ei jente som ser døra til voksenverdenen stå på gløtt og går inn.
Rollefiguren Lulu viser hvor den veien kan føre. Samtidig opptrer flere av stykkets mannlige karakterer med en holdning til kvinner at de uansett alder er en frukt som kan plukkes. Særlig i forhold til unge Kadéga blir dette tydelig.
Og da relaterer oppsetningen raskt til det Lolita-aktige og til Øygard-saken, eksempelvis. Videre problematiserer den ansvar kontra makt og begjær. Kan man som voksen frigjøre seg fra ansvar?
Sterk Hole
Mariann Hole gjør en god rolle som den stadig mer destruktive Lulu. Hun blir fanget av mørket hun spinner seg selv inn i, og det er umulig å komme ut av spiralen.
At det er en krevende rolle, er det ingen tvil om. Hun er hjerteløs, men samtidig konstant på søken etter bekreftelse. Det er først og fremst Holes spill som gjør denne sorte og blodige tragedien verdt å se.
Det er noe estetisk tiltalende ved oppsetningen, det destruktive, blodet og den mørke stemningen. Etter hvert som hennes menn dør, danser Lulu til Patti Smith mens scenearbeiderne mopper bort blod fra hvite vegger og gulv.
Monstertragedien har interessante problemstillinger og er til tider elegant utført – men mest av alt bæres den av en sterk kvinnelig hovedrolle.
- LES:
