HØR:
Flower-Power
Det er viktig å huske at hippiene på sekstitallet trodde det var mulig å skape et samfunn som bygget på (neste)kjærlighet, frihet og fred. En av de viktigste leverandørene av tankegods til sekstiåtterne var tyskeren Herbert Marcuse. Herbert var optimist: Vi kan forandre samfunnet til det bedre, for alle maskinene vi har laget gjør jo at vi ikke behøver å arbeide så mye for å skaffe oss tak over hodet og mat. Så da kan vi bruke all fridtiden vi får til å ha det gøy. Et godt argument. Marcuse var optimist. Han trodde på utopier, akkurat som sin venn Ernst Bloch. (Hyper)
Herbert Marcuse kom til New York i 1934 på flukt fra Hitler og nazistene. Her sluttet han seg til kretsen av frankfurterfilosofer ved Columbiauniversitetet. Samtidig fikk han jobb som informant ved Office of Strategic Services (senere CIA). Han bidro med opplysninger om den kulturelle, politiske og sosiale utviklingen i nazityskland. Marcuses filosofiske forbilder var Martin Heidegger, Karl Marx og Sigmund Freud.
Det hviler et glemselens slør over hva Sigmund Freud har betydd for amerikanernes selvforståelse, men vi kan minne om Woody Allens filmer som alltid repeterer: «Det går ikke en time uten at en eller annen snakker om libido, fortrengning, rasjonalisering, komplekser eller om underbevissthet i USA». Og det stemmer: Amerikansk åndsliv var (og er) hjemsøkt av Freuds ånd.
Individet i sentrum.
Herbert Marcuse legger stor vekt på individet i sin tenkning. Hver enkelt av oss må finne vår egen sti – innafor rammene av et ikke-repressivt samfunn. Det «ikke-undertrykkende samfunn» er Marcuses utopi. Og han mener at det går an å seile samfunnsskuta mot et ikkerepressivt samfunn. (For oss filosofer er dette problematisk, naturligvis. Det går jo ikke an å bestride Marcuse – uten samtidig å bli til en som aksepterer eller forsvarer undertrykkelse, eller?)
Eros and Civilization som kom i 1955 oppsummerer Marcuses tenkning helt tilbake til tidlig trettiall, før Hitlers maktovertakelse, da åndslivet i Berlin var på sitt mest skapende. Herbert forestiller seg at samfunnet vil gjennomgå en «spontan selvorganisering» når individene frigjøres fra lønnsarbeidets slaveri. Når lønnsarbeidets slaveri opphører blir samfunnet en arena for det «lekende menneske» der alliansene mellom samfunnsgruppene kan veksle.
Egotripp
Men legg merke til: Den andre siden av det lekende samfunn er at alle må være med. Det ligger en innebygget tvang eller autoritær tendens i Marcuses tankegang. Hva med dem som ikke vil delta i det frigjorte og lekende samfunn? Eller tydeligere: Hva med dem som ikke innlot seg på hippiebevegelsens «flower-power-egotripp»?
Saken er at Marcuse bryter med den moralfilosofiske tradisjonen. Siden Aristoteles har det vært vanlig å hevde at individets lykke ikke bare kan bygge på selvrealisering – ikke uten hensyn til andre menneskers ve og vel. Slik tenker ikke Marcuse og dette gjør at vi med en viss frimodighet kan kalle ham en «rocka» filosof.
Man kan si at rock and roll er et uttrykk for spontan livsutfoldelse. En tysker definerte innholdet i rock and roll for meg slik: «Ich will spass! Jetzt!» (Jeg vil ha det morsomt, nå!) Og det stemmer. Det er dette som ligger i rocken: Spontan livsutfoldelse, nå!
Musikken:
I 1943 var det streik i amerikansk musikkliv. Det ble nesten ikke spilt inn plater det året. Men i 1944 gikk Coleman Hawkins i studio, og han var sinna. Hans suksessinnspilling fra 1939 av Body and Soul var utsolgt – og plateselskapet nektet å gi den ut igjen. Vi snakker om jazzhistoriens første gjennomimproviserte saksofonsolo. Nå gjorde Hawk en twist: Under tittelen Rainbow Mist spilte han inn Body and Soul én gang til. For et annet plateselskap. Og denne gangen ble innspillingen gjort tilgjengelig. Resultatet hører du i dagens sending, alle musikkopplysningene finner du ved å klikke på lenken nedenfor.
Ta gjerne kontakt med oss som lager Studio Sokrates. Spørsmål og kommentarer kan du sende på e-post til: SS
1; Rainbow Mist:
2: Memphis Blues
