Jørn Lier Horst om krimmanus: – Det er lite originalitet

Bokmessen i Frankfurt er verdens største bokmesse, og i år er Norge gjesteland. Mer enn 500 bøker er allerede oversatt til tysk, og mer enn 100 norske forfattere er en del av programmet i den norske paviljongen på messen.

Der sender også NRK P2 fra, og hele sendingen kan høres i radiospilleren.

Jørn Lier Horst var blant gjestene i sendingen. Han solgte mer enn 700.000 bøker i fjor, og har skrevet 14 bøker om hovedpersonen William Wisting.

– Allerede da jeg begynte å skrive var jeg lei av å lese om disse komplekse politifolkene som løste saker alene og i fylla, jeg ville ha en som var mer ryddig og som jeg kjente igjen fra min arbeidshverdag, sier Horst.

Han er tidligere kriminaletterforsker, og mener det er en ting de fleste norske kriminaletterforsker-karakterer har til felles.

– Det feiler dem et eller annet. De har en eller annen lyte og det får man høre. Jeg sitter også og vurderer manus og det man ser etter er originale karakterer og det begynner å bli vanskelig å levere, sier han.

– Vi leter etter noe nytt

Hvordan merker du det?

– Det er lite originalitet, de krimmanusene vi får til Capitana likner på de jeg har sett før og historiene likner på det jeg har lest før, svarer han.

– Vi leter etter det som er nytt, men det gjør alle, legger han til.

Det når sitt metningspunkt?

– Nja, men sånn er det med musikk også, hvordan er det mulig å finne en ny hit, men det kommer noe nytt hele tiden, avslutter han.

Horst er tidligere politietterforsker selv, og han forteller at det har lært ham mer om livet enn døden og hvordan det er tilfeldigheter som styrer.

– Vi driver børs med hjertene våre

Maja Lundes bøker har blitt blant de best selgende i både Norge og Tyskland tidligere. I år er hun på bokmessen i Frankfurt igjen.

I sendingen til P2 fra bokmessen beskriver Lunde messen som en blanding av børs, siden bøker selges, og katedral fordi mellom de to permene i en bok ligger hjertet til forfatteren.

– Vi driver børs med hjertene våre, sier hun.

Hennes forfatterskap har vært preget av klima, og hun syns det er greit at andre setter hennes bøker i kategorien «climate fiction», men for henne er det romaner.

Hvor god vil du si skjønnlitteraturen er til å fange folks klimaangst?

– Skjønnlitteraturen speiler hele tiden det folk er opptatt av, så ser vi nå at veldig mange av oss begynner å engste oss mer og mer, og mange rammes av en sorg for hva vi er i ferd med å miste. I høst har vi kanskje ikke så mange titler som peiser ordentlig inn på det, men jeg er sikker på at det kommer, svarer Lunde.

Merete Røsvik redaktør i tidsskriftet Prosa og aktiv i Miljøpartiet de grønne, syns ikke man skal trå varsomt om klima i skjønnlitteraturen. Både Røsvik, og Lunde tror at skjønnlitteraturen kan hjelpe leserne ta innover seg den emosjonelle siden av klimakrisen.

Hva er skjønnlitteraturen best på, skape håp eller frykt?

– Jeg tror ikke det finnes ett svar, men om jeg må velge så har litteraturen hatt en tendens til å skape mening der det ikke finnes mening. Det har den også fått kritikk for. Jeg tenker at vi trenger fantasi og vi trenger håp, svarer Røsvik.

– Det som blir spennende er hvordan den angsten og sorgen vi nå kjenner på og for mange tar mye plass vil gi seg utslag i alle mulige sjangre og tekster. Jeg skulle gjerne sett mer av svart klimahumor, det kunne jeg selv trengt. Men også hvordan dette blir et bakteppe uten å spille den helt store rollen, legger Lunde til.

• Netflix på messen: Avslører tre nye serier

– Trodde denne romanen var ganske smal

En annen gjest i sendingen er Simon Stranger, som har skrevet boken «Leksikon om lys og mørke».

– Det har helt klart vært den mest emosjonelle romanen jeg har skrevet fordi mine barn er med, og min kone er med, og det som er bakteppet til min familie, som altså har det absurde utgangspunktet at min jødiske svigermor er vokst opp i Bandeklosteret til Henry Rinnan, forteller han.

Rinnan var ifølge Store Norske Leksikon en beryktet torturist under krigen. Historien kom tilfeldig opp på et familieselskap, og dannet utgangspunktet for romanen som er skrevet i leksikonform.

Boken lå 14 uker på bestselgerlisten til Bokhandlerforeningen i 2018, og er solgt til 21 land. Suksessen kom uventet på forfatteren.

Om noen hadde sagt til deg for noen år siden at du kom til å selge en bestselger om krigen, hva ville du tenkt da?

– Jeg hadde blitt veldig overrasket. Jeg trodde denne romanen var ganske smal og at jeg hadde mine par tusen lesere som tross alt er ganske bra, sier han.

– Den har åpnet opp så mange historier fra folk som har erfaringer fra krigen, eller familie med erfaringer fra krigen. Så det har vært et fantastisk fint år, legger han til.

Hvordan har det vært for deg å skrive om en av dem som ikke var helt?

– Det er viktig for oss at de kommer frem. Historier som det har vært bekvemt for oss å glemme, forteller han.

Simon Stranger forteller om hvordan boken hans først ble refusert så ble årets bok:

Han avslutter med å fortelle en historie om et møte med en person i Synagogen i Oslo. Rett før han skulle lese der, kom en mann bort og fortalte at han var en del av Karl Fredriksens transport. De reddet omtrent 1000 nordmenn over grensen til Sverige fra høsten 1942 til vinteren 1943, ifølge ham.

– Organisasjonen ble infiltrert og faren ble skutt og drept, han fikk aldri møte faren sin. Mens mormoren til konen min var en av dem som ble reddet av den transporten. Hadde det ikke vært for det modige valget de gjorde så hadde ikke svigermoren min blitt født, ikke konen min og ikke barna mine. Da sto jeg på scenen og gråt og gråt og gråt hele den seansen, forteller Stranger.

– Ikke skjedd store forandringer

Jo Nesbø har ifølge Aftenposten, solgt 6 millioner bøker i Tyskland, og var den norske forfatteren som tjente mest i 2017.

Nesbø forteller til P2 at de første ti årene av hans forfatterskap ikke skjedde så mye i utlandet. Det var først da «Snømannen» gikk til nummer en i England at han fikk mer oppmerksomhet.

– Det var ikke noe over natten suksess i utlandet, det har gått gradvis. Og som forfatter er det du bruker mest tid på å sitte alene på et rom med en laptop og bale med karakterene dine, og det gjør du uansett om du selger mye eller ikke, forteller han.

– Jeg har ikke noe følelse av at det har skjedd store forandringer i mitt hverdagsliv som forfatter selv om det går bra, legger Nesbø til.

• Nesbø om «Kniv»: – Harry Hole blir utsatt for det verste

– Mens dere fester i Frankfurt, så dør mangfoldet hjemme i Norge

Samtidig har bokbransjen blandende meninger om at staten bruker 30 millioner kroner på satsingen. Arve Juritzen gjentar kritikken i P2s sending.

– Dette har blitt en gedigen fest som inneholder mye annet rart enn bare bøker, startet han.

Han trekker frem at den norske paviljongen også inkluderer norsk arkitektur, teater og kunst.

– Jeg har flere ganger denne uken sagt at mens dere fester i Frankfurt, så dør mangfoldet hjemme i Norge. I går fikk jeg bekreftet at jeg har rett, da Falck forlag meldte oppbud. De klarer det ikke lenger fordi de ikke får bøkene inn i kjedene. Vi har en ukultur, vi har en usunn bokbransje i Norge, som har fått etablere seg der noen få forlag har fått etablere seg og styrer hele kjeden. Jeg er redd for at Frankfurt legger et lykketeppe over det, sa Juritzen.

Kulturminister Trine Skei Grande har tidligere støttet satsingen, og staten har bidratt med 30 millioner kroner. Hun mener kritikken fra Juritzen er feil.

– Jeg tror Norge er eneste landet i verden som har den størrelsen på språket vårt, så mange som trykkes, så mange forfattere som blir skikkelige rike på, sier hun.

– Vi øker stipender, øker lesetiltak og øker antall forlag og øker antall forfattere. Vi ser at mange forfattere også gjør gode penger. Men det er ikke sånn at alle forfattere gjør gode penger, og derfor vi har så gode støtteordninger i Norge, legger hun til.