Mahlers symfoniske dødskamp

 

 

Mahlers siste fullførte symfoni, den niende, er en nærmere halvannen times storsatsing, - stor for både orkester og for publikum, som fylte Oslo konserthus. Det er ingen tvil om at den følelelsesladete Mahler taler til vår tid.

 Pessimisme

Først var det musikk av en mindre kjent samtidig av Mahler, Alexander Zemlinsky, med Randi Stene som solist.

Tidens stemning preger begge komponistene, et århundreskifte med pessimisme og livsfilosofiske grublerier.

Belgiske Maurice Maeterlinck skrev sangtekstene, opprinnelig på fransk, like før 1800-tallet gikk i graven.

Opera

Hver av de seks sangene er som en operarie, og Randi Stene vet hvordan de skal formidles. Innlevelse og dramatikk og formende evne er på plass hos en sanger, som har hatt en glansfull karriere.

Men nå svinger stemmebåndene ganske vidt foran nærtagende NRK-mikrofoner, selv om den store vibratoen rundes av betydelig ute i salen.

 

 

 

Ensomhetens redsler

Avskjeden med livet preger Mahlers siste symfoni, komponert like etter datterens død og etter et legebesøk der han ble bedt om å være forsiktig med sitt svake hjerte.

Et brev fra dirigenten Bruno Walter fikk Mahler til å avvise at han var hypokonder, men at den fysiske svakheten brakte han inn i ensomhetens redsler, som han sa.

 

9.symfoni er komponert om somrene i en hytte i Tyrol og uroppført i 1912 under Bruno Walter, like etter Mahlers død.

Vulkanutbrudd

Han skrev noen uendelig lange satser, og det er uvanlig nok kontrastene mellom sterkt og svakt og mellom dur og moll, som bygger opp første sats og ikke vanlig temabehandling. Komponistkollegaen Alban Berg, som gikk en helt annen og modernistisk vei, mente at det er dødstankene, som skaper de store utbruddene. Vulkanutbrudd kalte Alban Berg dem.

I midten av Mahlers 9.symfoni er det noen sprelske innfall. Andresatsen er en folkedanspreget vals, østerriksk ländler, som en grotesk dødsdans med brå kast.

Kvalitet

I hele verket er det massevis av innsatser for solister og grupper der det minste feilskjær avsløres i intonasjon og i samspill. Derfor var det en glede å oppleve hvordan orkestret nå er på vei oppover mot den kvaliteten de hadde under Mariss Jansons.

Aldri har vi vel opplevet Jukka-Pekka Sarasate så engasjert og så presis i sin ledelse, og han pisket opp kontrastene i de to sprø midtsatsene. Musikerne fulgte ham i tykt og tynt i et virtuost spill med nydelige solistprestasjoner i alle grupper, ikke minst fra hornistene, og en samlet og varm strykerklang

Livsvilje

Midt i dødskampen er det en vakker og sterk livsvilje fra en komponist hvis verk alltid handlet om liv og død og en lengsel som går ut over de jordiske ting.

Slik formidlet også Oslo filharmoniske orkester ledet av Jukka-Pekka Saraste denne positive melankolien og lot musikken puste i lange åndedrag.