Ozzy Osbourne ble i 1997 gjenforent med Black Sabbath sin originalbesetning Bill Ward, Tony Iommi og Geezer Butler. Foto: Jim Cooper, AP Photo / Scanpix.
For Black Sabbath er kanskje musikalske levninger fra en tid da ungdommen likte å opponere mot foreldregenerasjonen, prøve ut grensene og … hei, sånn er det jo fremdeles!
Ikke gått ut på dato
Og mye av gamlingrocken har faktisk tålt tidens tann, og er fortsatt like relevant som da det ble gitt ut på 70- og 80-tallet. Selv om dette er et band som fortsatt danner påvirkning for dagens unge musikere, er dette låter som ikke har gått ut på dato.
Antagelig er det også lenge siden publikum har sett Ozzy like ekstatisk lykkelig og frenetisk nykter som han var fredag kveld. En te-drikkende Ozzy sjarmerte publikum og hylte ut sine sedvanlige hyllninger til massene.
Ikke akkurat trommis
Men en ting er sikkert: Denne mannen kunne aldri vært trommis, for makan til mangel på rytme skal du leite lenge etter. Men trim får han masse av. Noe hans lege helt sikkert også har anbefalt ham. Med sin karakteristiske hopping opp og ned mens han støtter seg på mikrofonstativet, heller mot det komiske. Men så er det jo sånn han alltid har vært; litt komisk. Men vi tar ham på alvor likevel, og lar oss sjarmere av hans fandenivoldske utstråling.
Stemmen til Ozzy sprekker innimellom. Men det gjør liksom ingen ting. Han er tilgitt etter alt han har vært gjennom. Og han blir nok mindre entusiastisk mot slutten. Han står ikke kampen helt ut.
En ekte gitarhelt
Resten av Black Sabbath ser imidlertid ut til aldri å bli for gamle for dette. Bill Ward på trommer og Geezer Butler på bass holder et godt og stødig komp, mens Tony Iommi fortsatt spiller som en ekte gitarhelt skal.
Om alle låtene holder hele veien til 2005, kan kanskje diskuteres. Men enkelte av dem er klassikere som vil stå som bautaer i rockehistorien til evigheten. Og at de er godt spilt, er det ingen tvil om.