Hopp til innhold

Magisk fortellerkunst

"Den magiske fortelleren rundt bålet" - slik beskriver anmelder Randi Wenche Haugen operastjernen og barytonen Bryn Terfel etter torsdagens konsert i en smekkfull Grieghall.

Sangeren Bryn Terfel

Bryn Terfel imponerte i Grieghallen.

Foto: Sheila Rock/DG (presse)

Randi Wenche Haugen foran Grieghallen

Randi Wenche Haugen så og hørte Bryn Terfell Grieghallen.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK

Les også: Terfel for første gang i Bergen

LES MER: ALT OM FESTSPILLENE I BERGEN!

Bryn Terfel står alene på scenen i Grieghallen i en sort enkel jakke. Han er dobbelt så stor som pianisten Malcolm Martineau. Fra mitt utkikkspunkt på rad 23 blir de begge små på den digre scenen.

Likevel opplever jeg at "strømmen" skrur seg på i samme øyeblikk Terfel åpner munnen. Med stille fakter tar han meg med inn i et engelsk sanglandskap jeg knapt har hørt før. Med pastellfarger i stemmen viser han meg naturen, hverdagslivet og kjærligheten i den engelske sjelen. Pianisten Malcolm Martinu følger som en skygge. SÅ er han fremme ved sitt eget hjertebarn - de walisiske folkesangene. Og da skjer det

Tårer i øynene 

I vuggevisen "Suo Gan" senker han stemmen til barnets øre, vi ser for oss den tidløse moren sitte med sitt barn. Plutselig er alt knyst stille i en hostete Grieghall. Stemmens vakre ømme klang og inderlighet - fattige kår, kampen for tilværelsen og kjærligheten som bragte livet videre. Jeg får tårer i øynene, og håper forgjeves at ingen vil klappe etterpå.

SÅ kommer den slentrende sangen "Danny Boy" og så "Ar hyd i nos" som er en perle fra denne sangskatten.

Jeg får en følelse av å sitte rundt leirbålet og lytte til den magiske fortelleren - han som dro fra landsby til landsby og overlevde på formidlingen av den gode historie. Vi sitter klistret til han ferdig og er berørt for resten av livet. Det er de samme formidlingsegenskapene Bryn Terfel besitter.

Fra bondebygda

Bryn Terfel vokste opp på bondebygda i Nord-Wales. Faren var sauebonde og hverdagen materielt enkel. Mannfolkene så ikke på TV etter endt arbeidsdag, men møttes til korsang og godt selskap.

Bryn Terfel vet hvor han kommer fra og har forstått det genuine i sin bakgrunn. Dette er hans plattform når han nærmer seg klassisk kunst. Formidlingens unike grep er de samme enten de skjer på en låvefest i Wales eller i Grieghallen.

Hans store sangtalent er smidd og bearbeidet gjennom hardt arbeid og greier i dag å kombinere stor stemme, unik diksjon( uttale av ordene), et karismatisk scenenærvær med gjøgling og skuespillkunst. Derfor er han antagelig verdens største sanger i sin generasjon.

Entertainer

Etter pause fulgte sanger fra kjernerepertoaret: Mozart, tre vakre sanger av Franz Schubert og Don Quichottesangene av Jaques Ibert. Men først i ekstranummerene kom den heningsløse flørten med damene på de første rader, et hevet øyenbryn, hele tiden uventede "innfall" som utløste latterkuler blant pubkikum. Folk flyttet seg ytterst på stolen: Hva skjer nå? Han fortalte også historier, blant annet om mannen som snek seg rundt i statsarkiver og fant en "feil" i et originalmanuskript av Mozart. Skuespilleren Terfel er i full gang, og historien brenner seg fast i oss.

Det finnes mange fantastiske sangere, men ytterst få fortellere av Bryn Terfels format. 

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)