Konseptet på «Maestro» er et kafkaesk univers, og Kaizers Orchestra frister oss med et fargerikt og surrealistisk samfunn korrumpert av overvåkning, galskap og bedrag. Dessverre gjør gruppa fint lite ut av historiene og karakterene som befolker dem. De blir kun vage skisser, og «Maestro» fremstår derfor som intetsigende i innhold og helhet, men vellykket på musikk.
Janove er klar for ny allsang med «Maestro». Foto: Paal Audestad.
Som på tittelsporet, er «Maestro» fylt til randen av knakende gode rockelåter, med fete riff og en infernalsk tyngde og groove. Nok en gang lefler Kaizers respektløst med østeuropeisk folkemusikk, skeiv vals og sår sump-blues.
Mindre Tom Waits
Uttrykket deres minner kanskje noe mindre om Tom Waits enn før. Men det Waits har som Kaizers absolutt mangler, er viljen eller evnen til å fortelle en historie. Bandet selv sier at tekstene ikke betyr noe for dem. Det er greit nok det, men når man lager en konseptplate blir det påtrengende når man ikke finner noen mening bak den. Og det er synd, ettersom musikken til Kaizers er det perfekte lydsporet til en grotesk kabaret fra helvete.
Oppfinnsom
«Maestro» står ikke noe tilbake for gruppas to første plater. Selv om det er vanskelig å overgå allsangappellen til hitene «Kontroll på kontinentet» og «Ompa til du dør» fra debuten, topper Kaizers alt de har gjort før med låta «Dieter Mayers institusjon». Dette er herlig oppfinnsom prog-inspirert rock'n roll-trøkk av sjelden kvalitet.
Ikke så likt Tom Waits som tidligere, mener vår anmelder. Foto: Paal Audenstad.
Egenart
Med «Maestro» beholder Kaizers Orchestra ganske sikkert statusen som et av våre beste og mest populære liveband. Spørsmålet er om de klarer å erobre utenlandske markeder, nå som de er tilknyttet giganten Universals Tyskland-kontor. Denne gjengen har egenart nok til å klare det, og tekstene er det jo ingen utenfor Skandinavia som forstår uansett.
Kulturnytt, NRK P2, 16. august 2005