Lysets maler trekker mot mørket

• Hør radiodokumentaren «Vi skulle jo snakke om lyset...» på NRK P2 lørdag kl.10.03 og søndag kl.21.03.

– Det hjelper at det er mørkt, sier Kåre Tveter mens han trekker for gardinene og skrur av lyset.

Han har ofte blitt kalt «lysets maler», men han liker å sitte i mørket. Tveter er mest kjent for sin behandling av lys i sine landskapsmalerier og -akvareller, ofte i duse avtoninger og med minimal fargebruk.

– Du vet, lyset, det er det mest immaterielle. «Gud sa: «Bli lys» - og det ble lys, og Gud så at lyset var godt», er det ikke slik da? Og det ble ikke sagt noe mer, så vidt jeg har lest. Hvordan skal jeg da kunne si noe særlig? Det flommer jo og er der bare som en gudegave, sier han.

Etter at Tveter besøkte Svalbard for første gang i 1982 har han vært bergtatt av Svalbardlyset, og det har preget mye av hans kunst. Han verken maler, fotograferer eller tar skisser mens han er der. Han samler i stedet sine inntrykk og henter dem fram når han kommer hjem til sitt atelier.

– Jeg går ute og opplever, men jeg maler alltid inne. Inntrykkene kommer utenfra, ofte fra naturen og lysopplevelser. Jeg tenker nesten ingenting tror jeg. Jeg bare opplever, og føler mye mer enn jeg tenker. Det er omtrent som en religiøsitet, sier Tveter.

Tørkede minner og en blodtrykksmåler

Hjemme i Kåre Tveters «mørkekammers» er veggene malt røde og dunkle, og rommet minner om en forlatt teatersalong fylt av rot, en blodtrykksmåler og en søyle full av tørkede blomster. Roser kan være et uttrykk for tilbedelse, mener Tveter.

– Selv den siste rosen er for lengst tørr, det er ingen ny rose. Ser du det? Livet har passert, og nå sitter jeg og ser på tørkede minner sier han.
– Det må gå på galgenhumor til slutt, vet du, legger han til og ler.

Blodtrykksmåleren bruker han med jevne mellomrom, selv om blodtrykket er normalt.

– Jeg måler det iblant. Og kjenner på pulsen. Men jeg har, så vidt jeg kan skjønne, ikke høyt blodtrykk. Det er merkelig, etter alle teorier jeg har hørt, så skulle jeg hatt høyt blodtrykk. Jeg som lever så anspent, nervøst og urolig. Slik opplever jeg meg selv i hvert fall. Men jeg har ikke høyt blodtrykk, så det stemmer ikke dette som man så ofte hører, sier han.

Fra grått til hvitt

Tveter hadde sin første separatutstilling i 1959, og er i dag representert i de fleste offentlige gallerier i landet. Da Radiodokumentaren møtte ham har det grå skjegget for lengst blitt hvitt, og han kan se ut som en mild og rolig mann. Men det stempelet vil han ha seg frabedt. Han er en temperamentsfull maler.

– Uffameg. Det er et bedrag det der. ”Mild”. Jeg er ikke mild! Og jeg er heller ikke beskjeden, som så mange vil ha det til. Ser jeg så mild ut? Ser jeg ikke heller gretten ut?

Kåre Tveter ler godt igjen. Det gretne og ubeskjedne skjuler han på innsiden. Alderdommens ro har han ikke funnet. For Kåre Tveter er det motsatt. Han har aldri vært mer urolig enn nå.

– Tiden går og jeg har så mye ugjort. Før hadde jeg tid til andre ting også, men nå har jeg ikke det. Bildene presser på. Det er det rare drivet som jeg ikke er herre over, som er både utenfor meg og i meg. Jeg føler meg på ingen måte sterk og full av vitalitet. Men det indre presset er der mer og mer ettersom tiden går, forklarer han.

– Den jævlige alderdommen

Han er ikke så opptatt av alt han har fått gjort, og bildene han allerede har malt. Hans besettelse er det som kommer. Kåre Tveter har fremdeles mye han vil gjøre.

– Det er så mye som står igjen. Noen ganger synes jeg at jeg bare så vidt har begynt. Og det har jeg jo egentlig óg. Og det har vært mange motbakker, for meg som for alle andre. Men jeg har måttet gjøre det. Hva annet skulle jeg gjøre? Ingenting annet. Det er utenkelig og umulig, sier han.

Da Agnes Moxnes forlater ham i det mørke atelieret i Lillestrøm, lener han seg over gelenderet og roper etter henne ned trappa:

– Bruk tiden godt før den jævlige alderen innhenter deg! Den kommer før man vet ordet av det.

Kåre Tveter fortsatte å male helt til han ble rammet av slag i 1998. I januar fylte han 90 år.

Hør ”Vi skulle jo snakke om lyset…” på NRK P2, lørdag kl.10.03 og søndag kl.21.03.

Dokumentaren er laget av Agnes Moxnes, og ble sendt første gang i september 1995. Teknisk regi Ragnhild Sævik Skarpeid.