Lys levende
av Christa Wolf
Gyldendal
Hva er det som skjer når det akutt og kritisk syke menneske må forholde seg til at det tross alt lever? - Hva avgjør utfallet når det må ta stilling til om dette livet fremdeles er ønsket eller om bevisstløsheten og dødens forpostfektninger i flimrende møter med fortiden er å fortrekke fremfor smerten og legenes krav om kamp, innsats, vilje og nærvær – ja, bevissthet?
Oppgjør med fortiden
Christa Wolfs nye roman heter altså «Lys levende» på norsk, en direkte oversettelse av originaltittelen – skjønt; «leibhaftig» kan også nyanseres til «personifisert», «i egen person». Det er fristende å anta at forfatterens hensikter har ligget i den retningen. For; kvinnen på sykehuset, smertene, drømmene og minnene som tvinger seg på henne, fremstår etterhvert også, parallelt med studien av livsviljens vilkår, som et personifisert bilde på det DDR forfatteren til slutt må ta et endelig oppgjør med.
Stor stilist
Språklig og stilistisk er Christa Wolf en av tysk litteraturs store begavelser. Etter syttifem år på jorden, skriver hun i dag med en intensitet og formsikkerhet som stadig oppleves som nyskapende. Tydeligst er dette kanskje i omtalen av hovedpersonen, der den varierer mellom første og tredje person på en måte som svinger perfekt i takt med sykdommens utvikling, pasientens grad av bevissthet.
Tar selvkritikk
Christa Wolf var lenge, noen vil mene utilgivelig lenge, en av de intellektuelle som forsøkte å gi legitimitet til den paranoide sosialismen som red det østlige Tyskland som en politisk, humanitær og økonomisk mare i mer enn førti år. Det intellektuelle sviket dette innebar, ser den aldrende Wolf nå rett i hvitøyet, demonstrert i pasientens febertokter der hun møter igjen den foraktelige Urban, kommunist-karrieristen, kynikeren og værhanen som til slutt selv faller i unåde. Hun viser leseren og erkjenner uten skånsel den overvåkningen hun selv tok del i en periode av livet.
Den navnløse pasientens vei mot livet i en DDR-seng anno 1988 har mye å lære bort, stor opplevelse å tilby.
Leif Ekle i
Kulturnytt, P2, 2.februar 2004
Lyd og video
Se også