Er telefonene i «Lykkeland» tidsriktige?

Storsatsingen handler om starten på det norske oljeeventyret og hvordan tidenes største oljefunn skapte nytt liv i Stavanger.

Men hva er fakta i sjette episode av «Lykkeland», og hva er hentet rett fra rykteland?

Hvis du ikke ennå har sett episode seks og vil unngå avsløringer, leser du videre på eget ansvar.

• FRA ANDRE EPISODER: E1: Skjøt de på hermetikkbokser? | E2: Sprutet det olje? | E3: Var Stavanger Norges fattigste by? | E4: Spiste de bananer med skinke? | E5: Er traktorene tidstypiske? | E7: Ble Bergen vurdert som oljeby? | E8: Ligger Christians hybel i Stavanger?

1. Er «Hardon» et ekte navn?

Ja.

Anna Helleviks far Hardon kan ikke sies å ha det vanligste navnet. Men det er et reelt norsk navn.

Manusforfatter Mette M. Bølstad valgte bevisst et traust norsk navn som plutselig skifter betydning når amerikanerne kommer.

To personer het Hardon i folketellingen i 1910: Én hadde det som eneste fornavn, og én som andre. I 1964 hadde fire personer Hardon som ett av sine fornavn.

• LES OGSÅ: Sofie og Jakob er de mest populære navnene

Det ble først tatt i bruk i Østfold-området sent på 1800-tallet av par der én av foreldrene hadde svensk opphav. På den tiden var det vanlig å sette sammen elementer fra to navn for å lage nye, som i Oddvard.

Hardon kan derfor være en kombinasjon av Har- (Harald, Harder) og -on eller -ton (Anton, Håkon). Navnet kan også være inspirert av Marton, som ble konstruert midt på 1800-tallet og mye brukt i Rogaland.

Det kan også være et etternavn som har blitt til et fornavn. Både i Nederland, USA og Danmark finner man forekomster av Hardon som familienavn.

• SE I NRK TV: «Nomino» | «Dialektriket»

2. Er telefonene tidsriktige?

Så godt som. Ringelydene og én av nummerskivene er noe annerledes.

Den grå telefonen er Elektrisk Bureaus klassiske bordtelefon 11AB22 fra 1967. Nærmere to millioner av denne modellen ble produsert i løpet av 16 år, før telefoner med taster gjorde nummerskiven utdatert.

Utformingen er lik svenske Ericssons telefon «Dialog» fra 1962. Ericsson og Elektrisk Bureau samarbeidet, og sparte penger ved å utveksle reservedeler til de to modellene. Det er den første telefonen som brukte transistorer i elektronikken.

Selv om vi ser 1967-telefonen på skjermen, tilhører ringelyden forgjengeren fra 1953. Den nyeste telefonen hadde en «plystrende» og tonal ringetone, mens den eldste kimet som en gammeldags vekkerklokke.

Dessuten tilhører nummerskiva i «Lykkeland» varianten som ble brukt i Oslo.

Der Oslo-nummerskiva gikk fra 9 øverst til 1 og 0 nederst, brukte resten av landet – inkludert Stavanger – nummerskive med 1 øverst og 9 og 0 nederst.

Den røde telefonen hos familien Nyman er en Ericofon fra Ericsson. Den ble utviklet på 50-tallet og kom til Norge rundt 1960.

Ericofonen fikk kallenavnet «Kobra» fordi den ligner på en slange når den løfter forkroppen og spenner ut ribbeina.

• LES OGSÅ: U.S. Marines' manndomsprøve: å drikke kobrablod

Telefonen var den første i verden som var støpt i termoplast, med mikrofon og teknikk i ett stykke. Det ga den en unik mobilitet.

Ericofonen har status som et designikon, og er utstilt blant annet på Museum of Modern Art i New York og Kunstindustrimuseet i Oslo.

Det er dog gjort en lydlig glipp i «Lykkeland» også her: Familien Nymans utgave har den «plystrende» ringelyden til den amerikanske versjonen. Versjonen på det norske markedet hadde derimot en svak og lavfrekvent ringelyd.

• HØR: Ericofonens ringelyder (ekstern lenke)

3. Er Hastings and Sons et ekte firma?

Nei.

Firmaet Hastings and Sons, som Nyman vil selge hermetikkfabrikken til, er et fiksjonalisert investeringsselskap fra Storbritannia.

Når Fredrik Nyman drar over med kontraktspapirene og håper å lande en avtale, drar han heller ikke til Storbritannia. Eksteriørscenene er filmet på godseiendommen Vækerø gård i Oslo vest.

Innvendig er scenene spilt inn i selskapslokalene Villa Eckbo på Slemdal i Oslo.

• SE I NRK TV: «Lykkeland» | Dokumentarserien «OIje!»

4. Røykte ikke folk egentlig som skorsteiner på den tida?

Jo, statistikken sier så.

Christian Nyman røyker Petterøes Blå med Rizla rullepapir, og i et par av scenene i episode seks ligger tobakksrøyken tjukt i rommet.

Hadde «Lykkeland» vært en dokumentar, ville flere scener vært røyktunge. Forbruket av tobakk er bevisst tonet ned av serieskaperne av frykt for å ta oppmerksomheten bort fra dramaet.

• SE I NRK TV: Hvor mange sigaretter røyker De? | Tobakkens uheldige virkninger

På starten av syttitallet nøt 42 prosent av voksne nordmenn sin daglige sigarett. Forbruket blant menn var på sitt høyeste i 1975. Da røykte en voksen mann 2,8 kg tobakk i året.

Blant kvinner ble toppen nådd i 1990.

Bevisstheten rundt tobakkens skadevirkninger ble sterkere i løpet av perioden «Lykkeland» utspiller seg.

Artikler om skadevirkninger fikk større spalteplass i pressen, og i 1975 trådde forbudet mot tobakksreklame i kraft – samme år som forbruket blant menn nådde toppen.

I løpet av syttitallet tok offentlige etater til orde for å begrense adgangen, og begrepet «passiv røyking» ble utbredt. Det førte til mange flere røykfrie soner enn tidligere, blant annet i fly, på arbeidsplasser, under kommunestyremøter og på T-banen.

I 2004 ble røyking i det offentlige rom forbudt, og i 2017 var mengden daglige røykere i Norge sunket til 11 prosent.

• LES OGSÅ: Nesten ingen tenåringer røyker lenger | – Jeg skammer meg ikke over å røyke

5. Er dykkerklokka en ekte dykkerklokke?

Ja og nei.

Dykkerklokka er en kombinasjon av en ekte klokke og spesialeffekter.

Opptakene under vann er gjort i en vanntank i Belgia. Klokka er seks meter høy, og den ble for stor til at det gikk an å få tatt undervannsbilder av hele klokka. Derfor måtte datagrafikk brukes.

Dykkerklokka er designet av produksjonsdesigner Karl Juliusson, og ble opprinnelig produsert til spillefilmen «Pionér» fra 2013.

Etter opptakene av filmen ble den kjøpt av en mann i Uddevalla, som «Lykkeland»-produsent Maipo Film igjen kjøpte den av. Nå står klokka til oppbevaring i Filmparken på Jar.

• LES OGSÅ: Aksel Hennie til bunns i god oljethriller

6. Rettedal har en raff radio?

Ja, det er en smekker Tandberg Sølvsuper 10.

Tandberg produserte Sølvsuper-radioene i tolv ulike utgaver fra 1939 fram til konkursen i 1978. Sølvsuper 10 ble levert i palisander, teak eller eik, og ble produsert fra 1967 til 1970.

Rettedal var ikke alene om å eie en slik radio – Tandberg ble en av landets mest kjente merkevarer.

• HØR I NRK RADIO: «Lyden av Tandberg»

Sivilingeniør og Bodøs store sønn Vebjørn Tandberg startet fabrikken på 40 kvadratmeter med én visjon: radio til hele folket. Året var 1933, og Tommeliten ble radiogründer Tandbergs første produkt.

Under andre verdenskrig forbød okkupasjonsmakten radiolytting og inndro alle radioer. Likevel fikk Tandberg lov til å produsere for lager.

Ved krigens slutt hadde han dermed nymotens radioapparater klare til et sulteforet radiofolk.

De påfølgende to tiårene produserte fabrikken båndopptakere, radioer og tv-apparater i hopetall. Tandbergs imperium slet imidlertid med omstillingen da tyske, japanske og amerikanske merker kom på banen.

Selskapet fusjonerte med konkurrenten Radionette i 1972 for å gjøre produksjonen mer lønnsom og rasjonell. Den nye bedriften fikk likevel store økonomiske problemer.

Vebjørn Tandbergs lederstil kolliderte også med selskapets nye form, og han gikk ut av styret til det som var hans livsverk i 1974.

Tross dette besøkte han ofte bedriften for samtaler med de ansatte. Han ble etter hvert uønsket i lokalene og måtte flytte ut av firmaets villa. 31. august 1978 tok Vebjørn Tandberg sitt eget liv.

Radio- og tv-fabrikken ble slått konkurs tre måneder etterpå, men merkevaren ble ført videre i det nye selskapet Tandberg Data.

• LES OGSÅ: Radiodager, triumf og tragedie – historien om Tandberg

7. Finnes båten «Prinsesse Ingrid»?

Nei, innspillingen er gjort på to andre båter.

I starten av episoden ser vi Martin og Christian male over skiltet til skøyta «Prinsesse Ingrid» med logoen til selskapet CMAX – ispedd en ørliten skrivefeil.

Båten er ekte, men den heter egentlig «Peder W». Den er 58,25 fot lang og 16,9 fot brei, og ble bygget i 1957. Scenene ved kaikanten er spilt inn i Stavanger.

Scenene om bord er spilt inn på skipet MK «Bjugnskjær». Innspillingen er gjort på Fornebu i Oslo.

«Bjugnskjær» er 59 fot lang, og ble bygget i 1905. Den drev fra 20-tallet fiske mellom Shetland, Island, Færøyene og Norge. I 1981 ble skipet pensjonert som «yrkesaktiv» fiskeskøyte.

• LES OGSÅ: Nødsamtale: «Ja, god dagen du. Vi har kommet litt i knipa her.»

8. Var det krise i Borten-regjeringen?

Ja.

«Like sikkert som at du tar over som ordfører etter Leif Larsen, tar vi over etter regjeringen Borten», sier den framtidige Ap-statssekretæren Arve Johnsen til Rettedal på golfbanen.

Han skulle få rett. Senere i episoden får vi høre om at Borten er under sterkt press, og at det er kommet forslag fra Stortinget at regjeringen må gå.

Per Bortens regjering var den første som brøt med Arbeiderpartiets dominans etter krigen. Borten ledet en koalisjon bestående av Senterpartiet, Høyre, KrF og Venstre.

• LES OGSÅ: – Du har etterlatt deg et stort tomrom

EF-saken ble en verkebyll for en regjering bestående av både ja- og nei-partier. Senterparti-mannen Borten var blitt sterk EF-motstander, og det gjorde at sterke krefter i Høyre og Venstre ville kaste ham.

Det utløsende skjedde da Dagbladet vinteren 1971 skrev om innholdet i en fortrolig rapport om landbrukspolitiske forhandlinger mellom Norge og EF.

Det viste seg også at lederen i Folkebevegelsen mot EF hadde sett rapporten i et par minutter under en flytur.

Borten ble gjort ansvarlig for begge lekkasjene, selv om det ikke var han som ga Dagbladet rapporten. Det ble karakterisert som et brudd på taushetsplikten, og saken førte til borgerlig sammenbrudd.

Statsministeren meldte sin avgang, forsøket på å danne ny koalisjonsregjering strandet, og 17. mars 1971 overtok Arbeiderpartiets Trygve Bratteli nøklene til statsministerkontoret.

• SE VIDEO: Borten gir nøklene til Bratteli | Oppsummering av Bortens regjeringstid

9. Stammer golfutstyret fra perioden?

Ja.

I episoden driver Arne Rettedal, Arve Johnsen og Fredrik Nyman business på fairway.

Golfutstyret er gammelt, godt og tidsriktig. Nyman svinger seg med golfer Lars Musæus' konkurransesett fra perioden. Han var på landslaget i golf, og fikk Golfforbundets hederstegn i 2011.

Trekk dypt inn: Settet består av to Slazenger Plus-trekøller, åtte jernkøller og en pitching wedge fra MacGregor, og en sand wedge av typen Dunlop Peter Thomson. Putteren er en Ping AYD.

Selv om han ikke var noen golfspiller, har Arne Rettedal standsmessig utstyr i bagen. Han bruker et Ben Hogan-sett fra 1958.

Arve Johnsen er utstyrt med et sett fra det skotske merket Cheetah. Han har dessuten en putter fra Ping. Køllene er fra 1967 og bæres rundt i en Slazenger-bag.

Golfballene i serien er også historisk korrekte, med gammelt mønster. De er levert av Oslo golfklubb.

• SE I NRK TV: «Smæsj – historien om golf»

10. Slet hermetikkfabrikkene?

Ja, definitivt.

I «Lykkeland» har Nyman problemer med å få hermetikkgeskjeften til å gå rundt. Sønnen Christian ønsker å selge sin aksjeandel for å tjene nok penger til å starte eget dykkerforetak, men selskapet viser seg å være lite omsettelig.

Nymans historie er typisk. Første halvdel av syttitallet sa det mer eller mindre stopp for den tidligere så lukrative industrien.

Synkende dollar- og pundkurs økte nemlig prisen på norsk hermetikk, og leverandører fra lavkostland ble foretrukket.

• LES OGSÅ: 72 hermetikkbygg har blitt til 20 | Nye Hermetikken har åpnet

Det at Norge sto utenfor EF gjorde også produktene mindre attraktive, siden land i Europa da måtte betale toll ved import.

Krisa ble enda større etter at Storbritannia, det nest største markedet, gikk inn i EF i 1973.

Parallelt med dette gjorde «oljå» at lønnsnivået i Norge økte. Fabrikkene måtte kvitte seg med ansatte og innføre kortere arbeidsuke.

De produserte for lager, og kapasiteten ble snart sprengt. Våren 1975 ble de fleste ansatte ved hermetikkfabrikkene i Stavanger avskjediget, og flere valgte å innstille driften.

De gjenværende slo seg etter hvert sammen til selskapet Norway Foods, uten at det hjalp for lokal produksjon.

I 1983 stengte den siste fabrikken. Det over hundre år lange hermetikkeventyret i Stavanger var over.

• SE I NRK TV: Bok om hermetikkindustrien på Haugalandet

Kilder: Maipo Film, «Designvinner – fra 50-tallet» av Rune Andreassen i VG 1. august 2004, «Telefonen: telefonapparater i Norge 1880-2000» av Terje Ellefsen, Anne Solberg og Cato Normann (Norsk telemuseum, 2000), «Funn! Historien om Ekofisks første 20 år» av Stig S. Kvendseth (Phillips Petroleum, 1988), trebatfestivalen.no, navneforsker Ivar Utne, «Norsk personnamnleksikon» av Kristoffer Kruken og Ola Stemnshaug (Det Norske Samlaget, 2013), historiker Kristin Øye Gjerde ved Norsk oljemuseum, «Tobakksindustriens erstatningsansvar» (NOU 16, Helse- og omsorgsdepartementet, 2000), Jens Engelstad ved golfhistorie.no, Norsk radiohistorisk forening, Erik Rønning Bergsagel ved Norsk hermetikkmuseum, Laila Andersen ved Norsk Teknisk Museum, Store norske leksikon, Richard Rose ved Ericofon.com, «Tobakksforbruket hos kvinner og menn 1927–2007» av Karl Erik Lund, Marianne Lund og Anders Bryhni i Tidsskriftet for Den norske legeforening 24. september 2009.

Anbefalt videre lesning: