Norsk musikkliv hyllet «lydens trollmann»

Hvordan klarte Christer Falck å samle kremen av norske jazzmusikere på en og samme festivalplakat? Svar: Jan Erik Kongshaug.

Norske jazz-artister

ØVERST FRA VENSTRE: Bugge Wesseltoft, Terje Rypdal, Sidsel Endresen, Mathias Eick. NEDE FRA VENSTRE: Ellen Andrea Wang, Knut Reiersrud, Arild Andersen, Tord Gustaven.

Foto: NTB Scanpix / NRK

Er du en av mange nordmenn som finner fram Bugge Wesseltofts plate «Snowing on my piano» hver jul, og som elsker det stillferdige lydbildet?

It's snowing on my piano / Bugge Wesseltoft
Foto: ACT

Noen av låtene blir så rolige at de nesten faller fra hverandre. Men de gjør aldri det. De kommer alltid i mål, samtidig som de gjør så lite ut av seg som overhodet mulig.

Den lyden, den stillheten, den roen – er ikke tilfeldig. Det er en signatur.

Mannen bak det hele er ukjent for de fleste, men like fullt en legende. Ikke bare i norsk musikkliv, men internasjonalt.

Jan Erik Kongshaug

Jan Erik Kongshaug ved miksepulten i Rainbow Studio.

Foto: Tine Skolmen / NRK

I mars ble Jan Erik Kongshaug hyllet med en egen festival – Kongshaugfestivalen

På scenen sto det ypperste norsk jazz har å tilby.

Sjelden har Christer Falck hatt en lettere booking-jobb:

– Det har vært en formidabel respons. Musikerne ønsket å være med og hylle Jan Erik. Flere har endret på andre avtaler for å være med, sier han til NRK.

Knut Reiersrud, Bugge Wesseltoft, Ellen Andrea Wang, Eivind Aarseth, Nils Petter Molvær og Mathias Eick var der.

Og mange, mange fler.

Alle villle være med og hylle Kongshaug, mannen som av store stjerner betegnes som «verdens beste bakmann».

Christer Falck

VIL FEIRE KONGSHAUG: Christer Falck

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

– Jeg har lenge ment at Jan Erik Kongshaug fortjener oppmerksomhet. Da jeg fant ut at ingen egentlig hadde tenkt å gjøre noe, tenkte jeg at jeg like gjerne gjør det selv, sier Christer Falck.

Lyd i verdensklasse

Lydteknikeren og hans Rainbow Studio i Oslo har vært førstevalget for verdensstjerner som Pat Metheny, Chick Corea, Keith Jarrett og Gary Burton. Noen av de største navnene i jazzens verden de siste 50 årene.

Jan-Erik is one of the most genuinely musical people I have ever known.

Pat Metheny, gitarist, til NRK

Kongshaug har også holdt i lyden for de norske musikerne som har satt norsk jazz og det som kalles Nordic Sound på verdenskartet.

Jan Garbarek, Terje Rypdal, Nils Petter Molvær og mange, mange flere.

Felles for alle som har kommet til studioet ved Akerselvas bredder på Torshov i Oslo er ønsket om den ypperste lydkvaliteten. Det har de fått av Jan Erik Kongshaug. Han er musiker selv.

– Jeg skjønner hvordan de vil at det skal låte, forteller han i et radioprogram NRK laget i 2006.

Men hvem er Jan Erik Kongshaug?

Vi må tilbake til Trondheim og 1950- og 60-tallet. Jan Erik Kongshaugs far, John, var en anerkjent jazzgitarist og dansemusiker. Moren Bjørg Alice, sang.

– Egentlig hadde jeg lyst til å spille piano, men det hadde ikke far råd til, forteller han i 2006.

Jazzfestival i Chateau Vallon

UKJENT DATO: Jazzfestival i Chateau Vallon Jan Erik Kongshaug (bass), Knut Riisnes (saks) og Henryk Lysiak (piano).

Foto: Jan Nordby / Jan Nordby, NRK

I stedet ble det trekkspill og dansejobber fra han var ti år gammel.

Men det var gitaren som fristet mest, og helst jazz på gitar. På midten av 1960-tallet var han aktiv i Trondheims jazzmiljø, og spilte blant annet med Asmund Bjørkens sekstett på Moldefestivalen.

I mange år spilte han i bandet til Frode Thingnæs. Og selv om yrkeskarrieren ble bak miksepulten, har han fortsatt å spille ved siden av. Det at han er musiker selv trekkes fram av alle han har jobbet i studio med.

Tilfeldigheter

Kongshaug ble ikke musiker på heltid. I stedet tok han elektronikkutdannelse og fikk jobb som lydtekniker i studioet til Arne Bendiksen i Oslo.

Det var her tilfeldighetene førte ham inn i et nyskapende samarbeid med en mann som kanskje mer enn noen andre har preget internasjonale jazzutgivelser de siste 50 årene.

Manfred Eicher

MOLDE JAZZFESTIVAL 2012: Den tyske plateprodusenten og grunnleggeren av plateselskapet ECM ble hedret med TONO-pris for 40-års formidlingsinnsats for norsk musikk i utlandet.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

I 1969 startet tyskeren Manfred Eicher plateselskapet ECM. Hans ide var å gi ut nye jazzartister under mottoet «Most Beatiful Sound Next to Silence».

Eicher var opptatt av kvalitet i alle ledd, musikerne, lyden og designet på platecoveret.

To sene kvelder

En av de aller første produksjonene Eicher og ECM gjorde i Norge var med Jan Garbarek og hans band med Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal.

Lørdag i Oslo LØRDAG I OSLO

Terje Rypdal i Oslo. Ifølge NRK-arkivet er bildet fra 60-tallet en gang. altså før han traff Eicher.

Foto: Videograbbet / NRK

Eicher hadde hørt bandet ved en tilfeldighet, og ville lage en plate med dem. Planen var å gjøre innspillingen på Høvikodden utenfor Oslo, men akustikken der passet ikke Eicher.

I stedet havnet de, igjen litt tilfeldig, i studioet til Arne Bendiksen.

Der var Jan Erik Kongshaug, der ble det ikoniske albumet «Afric Pepperbird» til i løpet av to sene kvelder, og der startet samarbeidet mellom produsenten Eicher og lydmannen Kongshaug.

Sammen har de skapt en merkevare – ECM-lyden. «Den vakreste lyden nest etter stillhet».

Tett på

Hva var det så med lyden til Jan Erik Kongshaug som funka så bra? Lyd er en smakssak. Noen liker ikke at klangbildet er for nært.

– Men for meg er det unaturlig at ting tas opp langt unna, sier Kongshaug radioprogrammet.

Siden den gang har Kongshaug vært lydtekniker på rundt 800 av ECMs utgivelser. Det er omtrent halvparten av alle selskapet har gitt ut.

Keith Jarrett: Facing You

JAZZHISTORIE: Keith Jarretts «Facing You» fra 1971

Han husker de fleste. En av dem er innspillingen av Keith Jarretts soloplate «Facing You» i Oslo i 1971.

– Jeg hadde hørt ham i Molde, det var et enormt kick. Hele plata ble spilt inn på tre-fire timer. Helt problemfritt, forteller han i NRK-programmet «Ukas P2-artist».

– Andre bestemte

I 1974 var han sentral i innspillingen av et annet album som har fått ikonstatus i jazzen:

«Belonging», med Keith Jarrett, Jan Garbarek, Palle Danielson og Jon Christensen.

Jan Erik Kongshaug er en beskjeden mann som ikke liker å framheve sin egen innsats.

– Min jobb var å gjøre det beste ut av materialet gjennom å stille mikrofonene riktig og få det hele inn på tape. Det var Manfred Eicher som bestemte hvordan det skulle låte, forteller Kongshaug beskjedent i programmet.

Belonging

LEGENDARISK: Belonging-coveret fra 1974.

Etter hvert sluttet Kongshaug hos Bendiksen og på 1970-tallet jobbet han frilans for innspillingsstudioer i New York, stadig med jazzens store stjerner.

Han var mye i det som het The Power Station, (har du sett dokumentarserien «The Defiant Ones»? Det var her Jimmy Iovine jobbet med Bruce Springsteen, red.anm.)

The Power Station hadde tre studioer.

– En dag kokte det skikkelig. Jeg holdt på med Keith Jarrett i det ene, Steps Ahead og Mike Mainieri jobbet i det andre, og David Bowie spilte inn «Let’s Dance» i det tredje, forteller han i radioprogrammet.

«Lyden av regnbuen»

I 1984 etablerte han sitt eget Rainbow studio i Oslo. Først i Christies gate, senere og i større utgave på Myhrens verksted ved Akerselvas idylliske fossestryk.

– Hovedgrunnen til at vi flyttet og bygde opp et nytt studio var en restaurant i samme bygning. Selv etter at vi vant i retten, fortsatte de å spille høy musikk som ødela for oss, forteller Kongshaug.

Manfred Eicher og hans ECM fulgte med til nytt studio, og siden har musikere fra hele verden reist til Oslo og gjort sine opptak hos mannen bak den store blinkende miksepulten rett nedenfor Bentzebrua på Torshov.

bendik hofseth og mike mainieri

MESTEREN I ARBEID: Bendik Hofseth, Mike Mainieri og Carl Størmer lytter i Rainbow Studio i 2016

Foto: Gitte Johannessen / NTB scanpix

Resten er historie – en lang historie. Så lang at den er vanskelig å fortelle. Det er umulig å nevne alle norske og internasjonale musikere som har stolt på at Jan Erik Kongshaug er den beste til å gi dem den beste lyden.

Men du kan selv ta en titt og kanskje bli litt starstruck av denne Wikipedia-lista over innspillingene her:

Musikerne forteller om en mann som ikke kaster bort tiden. Der andre lydfolk kan bruke timer på å rigge mikrofoner og stille lyd, bruker Jan Erik Kongshaug et kvarter. Han vet hva han skal gjøre for å få det til å låte bra.

Hylles for innsatsen

I år fyller Jan Erik Kongshaug 75 år. I 2017 solgte han livsverket Rainbow Studio. I januar fikk han Kongens fortjenstmedalje for sin innsats, og til helga samles en rekke musikere for å hylle ham i tre dager på Kongshaugfestivalen, organisert av den allestedsnærværende Christer Falck.

Jan Erik Kongshaug og Bendik Hofseth

Bendik Hofseth overrekker Kongens fortjenstmedalje til Jan Erik Kongshaug.

Foto: Roar Vestad

Kongshaugs helse er ikke på topp, og han har bestemt seg for ikke å gi flere intervjuer.

Han føler han har fortalt sin historie mange nok ganger, og har ikke mer å tilføye. Men han har gitt et siste intervju til festivalen, gjort av journalisten Terje Mosnes. NRK har fått tillatelse til å gjengi deler av intervjuet.

God og dårlig lyd

– Har dine egne oppfatninger om hva som er god lyd endret seg gjennom alle de åra du har holdt på i studio?

– Ja, for eksempel med hensyn til klang. Da vi fikk nye klangmaskiner, oppsto det en tendens til å overdrive, og det hender at jeg hører igjen plater fra den tida og tenker: «Herregud, var det SÅ mye klang på den vokalen?» I dag er jeg nok ute etter et mer naturlig uttrykk. Det jeg kanskje hater mest av det som lages nå, er den forferdelige autotune-stemmen som høres ut som en synth. Da får jeg virkelig vondt, det er helt for jævlig. Autotune har jeg selv brukt i mange år, det er ikke det, men måten det blir brukt på, som en effekt, blir jeg fort lei av. Ungdommer i dag tror åpenbart at det skal låte sånn, og sånn sett er jeg glad for at jeg ikke vokser opp nå.

Jan Erik KOngshaug

LYDENS TROLLMANN: Jan Erik Kongshaug vet hvordan lyd skal tilberedes.

Foto: NRK

– De fleste av oss justerer oppfatningen av «godt» og «dårlig» på mange områder gjennom et langt liv. Gjelder det for oppfatningen av lyd også?

– Jeg vet iallfall at når det gjelder lyd, er det så enormt mange muligheter å velge mellom. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har sittet og finpusset på små detaljer i lyden på et opptak, bare for ikke å huske noe av hva jeg gjorde når jeg hører på det noen år etterpå. Ja vel, jeg hører at det låter fint, men jeg husker ikke hvorfor eller hvor mye jobb som ligger bak, egentlig.

There are only a handful of truly legendary recording engineers that specialize in recording jazz artists, and Jan Erik Kongshaug is right up there with the best of them

Gary Burton, vibrafonist, til NRK

Anbefalt videre lesning:

Kulturstrøm

  • Instagram skal skjule likes

    Fra og med torsdag skjuler Instagram antall likerklikk på bilder til brukere i en rekke land. Formålet er å fjerne press om å få klikk. Dette skal innføres i en prøveperiode i land som Australia, Japan, Italia og New Zealand, opplyser NTB.

  • Foto frå Los Angeles-politiet

    Ei ny utstilling gir eit unikt innblikk i den kriminelle underverda mellom 1920 og 1970. Mange av bileta stod i fare for å bli brende. Takka vere innsatsen til fotografen og reservepolitimannen Merrick Morrick, har dei blitt berga for ettertida.

  • Netflix stupte på børsen

    Strømmegigantens aksje falt over 10 prosent da selskapet rapporterte en skuffende lav økning i nye abonnenter. Netflix fikk 2,7 millioner nye abonnenter på verdensbasis mellom april og juni, langt færre enn analytikerne hadde forventet. (NTB)