I den tredje og oppsummerende Salander-filmen får beretningens offer og vår heltinne, Lisbeth Salander, oppreisning. Det skjer i en rettsprosess.
Offeret er den sterke part i denne prosessen. De mafiose maktmenneskene fra de hemmelige tjenester, fremstilles som idioter, og saken deres så hullete som nettingstrømper.
Dramaturgien i denne siste Millennium-episoden, er en sjablong. Når filmen avslører virkeligheten, gjør den det så kommersielt, forenklet og overtydelig – at det er uspennende.
Filmen engasjerer lite, også fordi de medvirkende mangler tro på egen rolle og formidling. De gjør typene sine til klisjeer.
Særlig et sett av godt voksne menn i mellomstore og mindre roller, mangler kontroll på mimikk og artikulering. De gjør for mye ut av det meste. De er veldig engasjert eller veldig overrasket, veldig fortvilet eller veldig redde. De er veldig alt, hele tiden.
Noomi Rapace er mer spennende som en nesten uttrykksløs og ordløs Salander. Michael Nyquist er uangripelig. Annika Hallin også. Lena Endre er forbausende sjelløs.
Les anmeldelsene av de to foregående filmene:
Umulige rammer
Filmen er preget av å være produsentstyrt og rasjonelt produsert med liten oppmerksomhet på karakterutvikling og identifisering. Regissør Daniel Alfredson har på oppdrag ledet gjennomføringen av denne tredje filmen, innenfor umulige rammer. Han er nok lei seg for å ha vært ute av stand til å kontrollere skuespillet.
Det blir vanligere med slike industriproduksjoner. De baseres på kjent, og til dels kjært, stoff fra bøker og/eller TV-serier. De produseres rasjonelt. Det lages DVD-episoder som nærmest spin-off. TV-selskap i flere land deltar i produksjonene.
Prosjektene blir hausset opp til de grader at publikum tror at det må være noe ved dem. Hvis vi lar oss forlede av påvirkningen gang på gang, og går på kino for å se med egne øyne, blir kinofilmen, også i Norden, ganske monoton etter en tid.
Les flere