Thorvald Steen
Luftskipet
Tiden Norsk Forlag 2000
Det er kanskje synd at små bøker har en tendens til å forbli små. Samtidig er det noe betagende ved at det går an å ville skape noe lite. Skrive tynne, korte, enkle bøker uten å spenne buene til deres knekkpunkt. Eller uten å ha ambisjoner om lesere stormende til bokhandelen i skarer som vokser proporsjonalt med kontofonens lakoniske saldomelding.
Minnepregede episoder
Jeg vil i alle fall gjerne tro at Thorvald Steen har tenkt og skrevet slik i arbeidet med årets – lille – novellesamling, «Luftskipet». Den består av et ti-talls jeg-fortellinger, ruslende gjennom et godt stykke liv. Det er minnepregede episoder og fragmenter som har satt kurs en gang, eller har stoppet en bevegelses retning.
Som i historien i den, etter min mening, fineste novellen i samlingen, «Siste gang». Den handler om en ung gutts avskjed med skihoppingen som var selve tilværelsen hans. Nå kan han ikke lenger drive med det, skal han lytte til legen og berge helsen og livet i stedet.
Men det nytter ikke. Han må én gang til i Styggdalsbakken, før foreldrene får vite om sykdommen de også, og setter føttene ned for godt.
Bare en gang til
Gutten tenker på den svenske oppdageren Andrée som la ut på ballongferd mot Nordpolen, mildt sagt mot bedre vitende. Og så hopper han. Det er enda et eksempel på den uomgjengelige avgjørelsen som viser seg å kunne omgås litt allikevel, utfra det barnlige og modige motto: Bare én gang til!
Stillfaren, fri for pretensiøst strev, kortfattet i historie og språk, med livserfaringens ettertanke som fundament. Alt dette er «Luftskipet» og Thorvald Steen denne gang. Rett og slett ganske fint.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 23. november 2000
Bearbeidet for nett av Marit Christina Lie