NRK Meny
Normal

Lovlig lite engasjerende

Teaterstykket «Ulovleg norsk» underholder, men engasjerer ikke.

"Ulovleg norsk" på Det norske teater

Fra en av prøvene på «Ulovleg norsk». Marie Amelie sammen med skuespiller Ingeborg S. Raustøl og regissør Nina Wester.

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

Karen Frøsland Nystøyl anmeldelse - mindre

I januar i år, dagen etter at papirløse Maria Amelie ble sendt ut av Norge, sikret Det Norske Teatret seg rettighetene til å gjøre hennes bok «Ulovlig norsk» til teater.

Siden da har regissør Nina Wester jobbet med å gjøre romanen om til scenemateriale, i tett samarbeid med Maria Amelie selv. Men teaterstykket er blitt så fokusert på å underholde, at det har mistet alvoret på veien.

Papirløse hovedpersoner

Maria Amelies historie er kjent, men den er nok ikke nødvendigvis den sterkeste flyktningehistorien. Til gjengjeld er Maria Amelie en sterk forteller, og gjennom å stå frem har hun gitt illegale innvandrere et ansikt. Spørsmålet blir om hennes historie blir godt teater.

Noen viktige grep er gjort: Fra å handle om Maria Amelie og hennes spesifikke historie, har regissør Wester dreid blikket og historien utover, slik at stykket handler om flere papirløse som symbol for uendelig mange, og alle heter Maria Amelie. Det er et riktig valg.

Dernest blir loven sentral, i stykket personifisert av Espen Løvås. Loven er frustrert, den har følelser, den opplever seg ignorert. Det norske systemet latterliggjøres, selv om Loven vinner til slutt. Også Fridtjof Nansen er med som en gjennomgangsfigur i stykket.

Skuespillerne har ulik kulturell bakgrunn. Det er en berikelse.
Og oppsetningen er enkel. Hovedrekvisitten er papir i store mengder; det faller fra taket, feies rundt, bygges hus av, blas i. Hvite A4-ark blir til sigaretter, blomsterbuketter, kompass og skriveredskap. Asylsøkerne drukner i papir, og de bruker det på sin egen måte. Også dette er et fint grep.

Netthet og driv

Maria Amelie spilles av Ingeborg Sundrehagen Raustøl. En skuespiller som tar oppgaven sin alvorlig. Med netthet, spilleglede og raske overganger driver hun historien.

En historie som underholder, men som ikke griper, men det er ikke Ingeborg Sundrehagen Raustøls feil. Det skyldes regien.

For det er som om stykket kun skummer overflaten. Det snakker om et alvor det ikke viser frem, kanskje i små glimt, men ikke nok til at publikum utfordres.

Enkelte steder er de nærmere alvoret enn andre, et eksempel er scenen med intervjuet som alle asylsøkere må gjennom. Her nærmer stykket seg kompleksiteten i en slik intervjusituasjon.

Intervjueren og asylsøkerne fortviler, mens Loven lusker i bakgrunnen. Men kun unntaksvis ser vi et ydmykende lovsystem, loven er snarere latterlig, firkantet og dum.

Betraktninger

Det er mye humor i «Ulovleg norsk», som nevnt skygger den for alvoret boken egentlig handler om. Stykket klarer heller ikke å tematisere hvordan den norske stat gjør barn og ungdom illegale, slik en av ambisjonene var.

Men mot slutten er det en god debattscene der det norske folks tenkning rundt asylpolitikk generelt, og Maria Amelies sak spesielt, stilles frem til spott og spe.

Etter hvert som debatten skrider frem, stiger prosentandelen av dem som vil ha Maria Amelie utvist fra Norge. Til slutt sendes hun ut, tar den røde trillekofferten sin og går.

Nina Westers håp i februar var at Maria Amelie skulle ha mulighet for å overvære premieren i Norge. Det fikk hun.

Selv om stykket balanserer godt mellom Maria Amelies historie og de mange andre papirløses situasjon, pløyer det likevel ikke dypt nok. Ønsket om å underholde skygger for alvorlige og viktige tema denne forestillingen i større grad kunne ha utforsket.

Det blir en helt grei og hyggelig kveld på teater. Hvor mange som bestemmer seg for å engasjere seg i de papirløses sak på hjemveien, er derimot usikkert.

Det ordnet seg jo for Maria Amelie. At det er mange andre der ute som trenger publikums engasjement, utfordrer denne forestillingen oss ikke på. Til det rammer den ikke hardt nok.