Anmeldt av Astrid Hygen Meyer
"Det handlar om å utforska eit tabufelt midt i vår tids redsle for alvor", sier svenske Cecilie Hansson i Dag og Tids lanseringsintervju, og legger, som et svar på denne redselen, altså fram "Loveprosjekt" –"ei dialog-poetisk undersøking av kjærleiken og seksualiteten" ifølge bokryggen.
- Les også:
- Les også:
Norsk og svensk i skjønn forening
Den om lag hundre sider tjukke, hvite lefsa utgjør et særpreget og ukategoriserbart verk, eller prosjekt, denne bokhøsten. Det er noe så sjeldent som et tospråklig poetisk samarbeid som skriver seg fram på henholdsvis norsk og svensk, der språkene filtreres inn i hverandre og det nynorske "eg" nesten umerkelig forvandles til nabospråkets "jag".
Det hybridspråklige sniker seg for øvrig også inn i tittelen, "Loveprosjekt". Det er en litt merkelig, haltende tittel, som gir meg assosiasjoner til jenter i skolealderens måte å snakke om kjærlighet på – hvordan det lipgloss-glitrende ordet love gjerne artikuleres med en kriblende iver, med en følelse av å nærme seg noe voksent og viktig.
For Bråtveit og Hansson skylder vi kjærligheten å snakke om den med en slik kriblende, uironisk intensitet. Her blir hvert ord formulert i et insisterende og altoppslukende presens, vi møter dirrende kropper og eksploderende stjerner. Et konsentrert kroppslig nærvær gjør seg gjeldende i hver setning, samtidig som dette nærværet fungerer som en innpakning til poetisk forskning og refleksjoner.
Kjærlighetens manifest
For det slår meg at det Bråtveit og Hansson har levert, først og fremst er et bidrag til tenkning om kjærlighet og erotikk, et slags kjærlighetens og erotikkens manifest.
Og hva er det som postuleres? Det kanskje mest gjentatte budet lyder: Du skal gi opp deg selv, bli en annen. Eller som det står et sted: "eg skal verta til du". Kroppene smelter sammen og oppretter nye enheter, grensene mellom "deg" og "meg" opphøres. Dette fine, lille diktet sier det på en annen måte:
Det er en intenst sanselig form for kjærlighet som skrives fram i "Loveprosjekt", en kjærlighet som vakler på kroppens yttergrense, mellom det maksimale klimakset og det utslettende nullpunktet. Og dette imperativet om å gi opp seg selv er klaustrofobisk og ubehagelig også, jeg tenker flere ganger underveis at kjærlighetsbegrepet de to legger fram virker så nådeløst kompromissløst og så innelåst i øyeblikket.
Det er en kjærlighet som er så sterk at den skal "spränga mig i bitar". Eller som det står et annet sted: "Kom i håg: att älska honom som din nästa – Först honom, därefter dig själv."
Da er det et subtilt, nesten bortgjemt håp om noe annet, noe å slå seg til ro med, å finne i dette mer prosaiske verset mot slutten av samlingen: