Erik Fosnes Hansen
Løvekvinnen
Cappelen 2006
Av Leif Ekle
Det var en gang i Norge at vi hadde uttrykk for det som ble født i en norsk stasjonsby en vinternatt i 1912. Hva som kunne såre mest for den det gjaldt; av bytting og misfoster er ikke godt å si. Eller hva med det akk så hørbart hviskede: Guds straffedom?
I våre dager bruker vi ikke slike uttrykk lenger – i alle fall ikke i offentligheten. Ikke en gang om det skulle bli født et pikebarn med utpreget hårvekst fra såle til isse – et lite menneske med pels, rett og slett. Selvfølgelig ville det bli sensasjon og forsider på Dagbladet og VG. Ja visst ville det bli ball, og kanskje ville sjansene til å hjelpe stakkaren vært til stede i dag.
Erik Fosnes Hansen hadde neppe noe annet valg enn å legge denne studien av en roman til en tid da freak-showene fremdeles hadde sin storhetstid – da dverger, siamesiske tvillinger, verdens lengste mann og kvinnen med skjegg ble vist fram mot penger i mer eller mindre bornerte lokaler den vestlige verden rundt.
Lengslenes univers
Få ting vil egne seg bedre for en undersøkelse av ensomhet i sin ytterste konsekvens enn et barns oppvekst i pels. Og det er akkurat dette Fosnes Hansen lykkes med i «Løvekvinnen».
Lille Eva feiler ingenting annet enn at den hårveksten menneskefostre kvitter seg med i et gitt stadium ble værende med ut i den virkelige verden, og insisterte på å følge henne livet ut. Skjermes må hun, det antas i alle fall av dem som er glad i henne, fra blikkene, pekefingrene, bemerkningene. Det ble med én juletrefest, det tar tid før hun får begynne på skole. Og det er hardt. Pariaens, utskuddets liv er det; nådeløst. Tryggest alene, men like fullt; det verkende behovet etter samværet, fellesskapet, vennskapet - kanskje til og med kjærlighet.
Ikke la språket stå i veien!
Erik Fosnes Hansen har skrevet denne beretningen inn i en besynderlig arkaisk språkdrakt – så alderdommelig og stolprete at den lenge blir et nesten ugjennomtrengelig hinder for å nå inn til historien den skal formidle. Uansett hva forfatterens begrunnelse for stilvalget er; det fungerer ikke. At Hamsun skrev slik i den lille pikens samtid blir for tynt. Men det skjer noe. Delvis har det med tilvenning å gjøre, delvis tones alderdommeligheten ned ettersom historien tar tak i leseren og insisterer på sitt alvor. Jo før leseren lar dette skje, jo før blir dette en fin roman – om menneskelig ukuelighet – med et flott stykke research i bunnen.
Kulturnytt, NRK P2, 30. oktober 2006