Hør:
Louis Armstrong og filosofien
- Jeg nøler ikke med å plassere Louis Armstrong sammen med verdenshistoriske genier som Shakespeare og Charlie Chaplin – altså mennesker som kom fra ingenting og erobret en hel verden med sin kunst, sier Knut Borge i en avsluttende kommentar i Studio Sokrates, 10. mars 2001.
En revolusjonerende musiker
- Louis Armstrong ble på sine eldre dager oppfattet nærmest som en slags "Onkel Toms Hytte-aktig" snill, eldre herremann – Uncle Satchmo med tyske småpiker på fanget, sier Knut Borge.
- Men etter min mening var Armstrong blant det forrige århundres mest revolusjonerende musikere. Han bygget seg opp en helt enstående trompettone, en tone og en musikk som ingen andre musikere var i nærheten av å kunne prestere. Unge trompetister kan slite leppene sine til blods i forøk på å kopiere Armstrongs soli i dag, sier Borge.
Sammen med professor i filosofi fra Universitetet i Bergen, Vigdis Songe-Møller er gjester i denne første utgaven av Studio Sokrates, og filosofen framholder betydningen av leken i et jazz-filosofisk perspektiv:
Status og avbrekk
For det første:
Jazz ble en mulighet for frigjøring – raseskillet i Amerika, særlig i Sørstatene stengte de aller fleste veiene til sosialt avansement for de svarte. Men suksess som musiker, det å være bandmedlem åpnet dører til rikdom og berømmelse.
For det andre:
Jazzerfaring – å lytte og danse til musikken ble en eksistensiell ”oase” – der trykket fra lidelse, nød, fattigdom og undertrykkelse minsket for en stund.
Improvisasjon og fornyelse
For det tredje:
Improvisasjonen, altså lek bygget på visse regler og forutsetninger, er i seg selv frigjørende – (eller kanskje bare distraherende) – slik at det eksistensielle presset blir borte en stund.
For det fjerde:
Filosofisk sett er det slik at den som fornyer noe - den som gjør noe helt nytt ikke kan være sikker på om det han gjør blir forstått som latterlig eller komisk – eller om det blir tatt alvorlig.
Uvitende om fremtidig suksess
Armstrong hadde neppe noen tanker om at den innspillingen han gjorde av ”West end Blues” i 1928 senere skulle komme til å bli holdt for ett av jazzens mesterverk. Altså at det skulle komme til å knytte seg anerkjennelse i høyeste potens til hans kunstneriske ytringer.
Av Lars Nilsen
Studio Sokrates, NRK P2, 10. mars 2001
